Fiskesjuk

Tid for abbor igjen

2011-04-18T18:20:00.004+02:00

Ikke før hadde man såvidt startet på årets sørvsesong, Så var man i gang med abboren. Jeg trodde jeg skulle få god tid til sørv en liten stund, men våren har kommet med et brak over det hele, så den gang ei...

Kjetil ringte meg i går kveld og var omtrent i fistel... "Nå har jeg en GOD nyhet til deg her! Isen er vekk! Vannet er åpent!", var beskjeden jeg fikk på telefon i går kveld. Isen hadde gått i løpet av dagen, og vannet lå der speilblankt og fristende. Det var selvsagt ikke tvil, så halv ni i dag morges ringer jeg Kjetil og ber han komme seg opp av senga, her skal det fiskes! Jeg plukker ham opp og vi drar avgårde. Båten ligger klar, vannet glitrer i morgensola og vi hiver oss i båten og fossror utover.
Kort sagt... Det var seeeegt. 4,5 grader i vannet, og under 24 timer siden isen gikk er ikke helt det som skal til for å få fart på abboren, men det brød ikke vi oss så mye om. Vi spiste kjeks, drakk kaffe, pratet skit og fisket, og slik gikk timene på vannet altfor fort. Oppsummert ved fiskeslutt hadde jeg blitt grundig slått av Kjetil med to godkjente abbor mot en langt under pari. I tillegg feilkroka jeg en i halen, men den var i grunn temmelig knøttliten den og. Det er åpenbart ikke helt tida for bonanzafiske ennå, men vi er i gang, og fortsetter dette været blir det nok bånn gass på fisken i løpet av relativt kort tid!

640 gram

780 gram

...og takk for i dag.

Sørv igjen. Meitesesongen er i gang!

2011-04-17T11:03:00.004+02:00

Det er sørvsesong igjen, og jeg fryser ved Gunnekleiv igjen... Hadde første turen på onsdag, men blanka så det sang. Tror jeg hadde et napp, men er ikke helt sikker. Tregt var det i alle fall. Kveldens høydepunkt var da et sjeni (med s) dro på i 80 forbi fotoboksen i 60-sona. Halve Porsgrunn lå badet i rød blitz. Det var altså kaldt, dødt og med et relativt kort glimt av fornøyelig underholdning. Jeg pakket sammen utstyret med is på, satt meg i bilen, skrudde varmeapparatet på maks og dro hjem.

I går hadde jeg kjempetrua, for det var superdigg vær, og i motsetning til forleden kveld var det meldt varmegrader hele natta gjennom. Trua sank og traff bunn med et smell da jeg kom opp og så at fjorden langtfra var så rolig og flat som jeg hadde trodd. Den lille vinden som var kom fra verst tenkelige retning, og duppfisket ble mildt sagt vrient i bølgene. Likevel klarte jeg å lure to sølvblanke rakkere. Den første på 640 gram, den andre på 710 gram. Ikke det heeelt store, men helt klart godkjent. Neste gang blir det bedre!

640/35

710/36

Siden fisket var tregt, og det var slitsomt for huet å skulle følge duppen hele tida, tok jeg noen pauser for å ta litt bilder... De ble sånn passe, men beskriver idyllen ved fjorden på perfekt vis!

Grenland på sitt beste!

Venter på napp i landlige omgivelser.

Uansett resultat (som i og for seg ikke var halvgærnt, bare ikke så bra som det kan bli) er det utrolig deilig å ha startet på årets meitesesong. Gleder meg til tiden fremover med flere turer bak duppen.

Gjedde og sik på Jarenvannet

2011-03-30T14:07:00.007+02:00

Da har man vært på fisketur igjen! Jaggu...
Det var lenge siden sist nå merket jeg. Veldig lenge. Sist jeg var på en skikkelig tur sto jeg og hutra og frøys på isen på Eidangerfjorden. I tåke, sørpe og med et ufyselig vindgufs som skar gjennom flytedress, ulltøy, marg og bein. Likevel, slike minner forsvinner ganske fort, og lysten til å fiske mer, mer, mer dukker opp igjen overraskende fort. Tid og anledning er det gjerne verre med.
Det var altså med en ikke så rent liten kribling i magen og lykkefølelse i hodet jeg satt meg i en ferdigpakket bil etter jobb for å vende frontlyktene østover.
Helgens mål er Jaren, og storgjedda som svømmer der. Muligheten for sik som ny art trekker nesten like mye, spesielt når man har sjans på de vrikelig stor i tillegg... Jaren er omtrent tre timers kjøring fra meg, men heldigvis bare en time fra Audun, så Årnes er første stopp. Godt selskap, god stemning, kald øl og varm mat. En finfin kveld blir til natt, og etter en god natts søvn er vi klare som nyvaska kjøkkenvinduer der vi setter oss i bilen og farer avsted.

Vel fremme kan vi nyte synet av et islagt vann badet i sol fra skyfri himmel. Det tegner til å bli en fantastisk flott dag, og humøret er på topp da vi går utover isen, i retning en av godplassene. Audun fikk en fjortenkilos på vannet tidligere i vinter, og planen er å fiske samme plassen nå. Samtidig ligger det et par gode sikplasser i samme område, så det er ikke så vanskelig å bestemme seg.

I godt driv over isen. Audun tok med Nina, så hun kunne dra pulken.

Vel på plass drar Audun i gang motorboret, og japt har vi funnet noen gode plasser å sette gjeddetacklene. Motorbor er det lvo å være skeptisk til, men jeg må innrømme at jeg er begeistret. 50 – 60 centimeter is, hvorav halvparten stålis, er et slit å bore seg gjennom med et bor med stor dim, og når det i tillegg fort blir et titalls hull er det få som klager på motorstøyen...

Start da!

Aaah. Lettvint!

Vips, ferdig!

Næmmen svarte da, er det vasspest her ute nå??

I tillegg til å dra pulk var Nina rå på å rigge ismeitepoder og agne gjeddetackler.

Silda er i vannet og stanga er godt plassert i Auduns geniale hjemmelagde ismeitepod.

Med seks gjeddetackler agnet med sild i vannet kunne vi bruke tid på det som i ettertid skulle vise seg å være turens høydepunkt for meg. Kikkfiske etter sik. Ikke at jeg fikk veldig mye eller veldig stor fisk. Det gjorde jeg nemlig ikke. Nei, å ligge der på isen, med huet nedi 250mm-hullet og titte på agnet mens man venter på fisk er noen av det artigere jeg har gjort på lenge. Jeg har alltid vært glad i visuelt fiske, og å se fisken komme inn, svømme rundt og til slutt ta agnet (med påfølgende tilslag fra min side) er noe av det beste som finnes om fisken heter berggylte, suter, karpe eller sik. Ved sikfisket har man et temmelig begrenset område å kikke på, så man kan samtidig ligge der og lure på hva som befinner seg rett utenfor der hullet tillater en å se. Mengden underholdning varierte endel. Av og til var det flere fisk samtidig under hullet, og stadig fisk inne og snuste, andre ganger var det en og annen med jevne mellomrom, og ofte var det ikke tegn til liv. At en god del av fiskene som var innom samtidig var helt sjokkerende store hjalp også greit. Audun beskrev kikkfisket etter sik på Jaren slik: "Det krever litt tålmodighet og stayerevne. Det er liksom ingenting, ingenting, ingenting, TOKILOS!!, ingenting, ingenting...." Spennende var det i alle fall, og i blant klarte vi til og med å lure noen av dem til å ta agnet.
Agnet var forøvrig et kapittel for seg... Jeg synes av og til maggot kan være litt klønete å få på kroken hel, men den tar man jo i blinde med fortenna i forhold til fjærmygglarvene...

"Aaargh, så liten og skjør da!"

I dyp konsentrasjon, eller med hjerte i halsen. Fra "nå sovner jeg nesten" til "der mista jeg akkurat fire år av livet mitt... og det var verdt det!"

"Der! Der var det en diger en!"

Av og til lurte vi på om Nina hadde sovna... Dypt konsentrert og etterhvert fikk hun fisk også :)

Første dag startet ganske bra. Audun så ei gjedde følge etter silda da han hevet den opp for å sjekke at den hang riktig ved utplassering. Vi hadde flere småpip og et par reale run. Jeg landet en fisk på 5100 gram, og hadde kontakt med noe betydelig større. Desverre ble det med den ene gjedda, men sik som ny art, god kaffe i koppen, godt selskap på isen og et spennende kikkfiske gjorde dagen veldig bra. Vi pakket sakene og kom oss avgårde i sjutida, akkurat i tide til å få med oss landskampen. Den hadde omtrent samme resultat som oss, ikke helt topp, men slett ikke så verst likevel. Underholdningsverdien på kampen måtte se seg ettertrykkelig smadret av turen vår.

Turens eneste gjedde. Liten, men akk så fin!

Dagen etter ville vi på isen tidligere. Vi bestemte oss for å være en time tidligere ute, og prøvde å få oss så mye søvn som mulig. Nå stilte vi klokka på søndag, så når vi hadde vært på isen klokka 0800 på lørdag, og var der 0700 på søndag betød det i praksis to timer tidligere enn dagen før... Det var sånn passelig ålreit å se "04:50" lyse mot meg på dashbordet i bilen da jeg satt meg inn på søndagen. Dag to var endel gråere og litt surere enn dagen i forveien, og gjeddene hadde åpenbart tatt en fastedag. Ikke så mye som et pip fra noen av varslerne hele dagen var ikke direkte oppløftende, men sånn kan det nå en gang være på Jaren. Sikfisket var derimot langt mer suksessfullt på søndagen. Tidlig morgen ga mye bedre uttelling, og litt variasjon i teknikk hjalp oss til å lure fler fisk. De kan, som kjent, være temmelig frustrerende... Spesielt når en fisk greit over specimenkravet tar agnet, og i omtrent samme sekund spytter det ut igjen kan man bli går i håret. I tillegg til den episoden mistet jeg en på rundt halvannen... Jeg klarte til slutt å lande en halvkilosfisk, og Audun slo til med en pen en på 1,3 kilo.

Min nye art og pers. 475 gram veide den, og selv om de store jeg mistet lå og gnog i bakhodet var jeg greit fornøyd. Det er IKKE siste gang jeg gjør dette!

Auduns langt finere fisk på 1300 gram. Må slå den neste gang...

Dagen gikk overraskende fort unna der vi lå med nesetippen i isvannet, og utpå kvelden måtte jeg bite i det sure eplet, pakke sammen og begynne på det som skulle bli en litt irriterende lang vei hjemover. En stengt vei sørget for en omvei på nesten to timer, så da jeg kom hjem var det bare å nesten sovne i dusjen, for så å finne puta. Man sover sannelig godt etter to dager utendørs!

Ny art på årets første tur

2011-01-02T20:10:00.009+01:00

Ikke overraskende startet fiskeåret 2011 på isen. Nærmere bestemt isen på Eidangerfjorden. Rapporter hadde tikket inn om lysing som viste seg å slett ikke være lysing i det hele tatt, men kolmule, noe som for min del var temmelig interessant. Kolmula er en fisk jeg har vært på jakt etter lenge, men ikke har klart å lure. Tilsynelatende forsvinner den fra alle klassiske kolmulesteder så fort jeg nærmer meg, og mange har ment at det er komplett ubegripelig at jeg har klart å unngå den så lenge. Dem om det...
I dag var i alle fall min dag! Ikke var det mye tid, og ikke ble fisketuren planlagt særlig godt, men avgårde bar det for et par timer på isen. Vel på plass på fjorden kan jeg hilse på en god gjeng kolmulejegere. Geir, Martin, Roger, Andreas, Fredrik og Bjørn var alle på plass for å jakte storfisken, og bidro til å gjøre timene på isen til både trivelige og sosiale.
Jeg bytter til meg et par "Salte-spesial"tackler mot noen esca på vei ut, og tacklene leverte hele veien. Takk for det Bjørn!

Geir Sundet under vintersolen.

Etter å ha skitpratet litt med gutta får jeg boret tre hull og rigget stengene. Agn måtte jeg låne av Geir (takk for det til Limanda!), og ganske snart var hele riggen på vei ned mot 90 meters dyp. Etter å ha plassert tacklet på rette dypet begynte jeg å rigge stang nummer to, og omtrent halvveis i agningen rister det i tuppen på den første stanga. Tilslag, noen meter sveiving og vips; Art nummer 71 ligger på isen. En svært akseptabel kolmule på 650 gram, og dagen er allerede reddet.

Kolmule 650 gram

Jeg ga meg selvsagt ikke med det, men fulgte etterhvert opp med nok ei kolmule, denne gangen en litt større en, som dro vekta til 710 gram. Dagen er fin, solen skinner, kaffen varmer, skravla går og målet er nådd.

710 gram og en respektabel pers.

Etter en liten stund napper det ytterst forsiktig i tuppen på Skogseidstikka, som jeg noe overmodig hadde brukt opp omtrent alt snøret på for å nå ned til bunn, og jeg tenker at her har vi en til. Jeg gir et lite tilslag, og fisken der nede svarer med å rase ut, og lage en solid bøy i stanga. Jeg må bare holde igjen så mye jeg tør, for bunnen av spolen er godt synlig, og det er skremmende lite snøre igjen å gi. Heldigvis gir fisken etter, og jeg får pumpet den opp til isen. Der blir den misfornøyd igjen, og gjør noen finfine utrusninger før jeg får presset dens opp av hullet, hvor Andreas kan lempe den lett opp på isen. Lyr på 3140 på Skogseidstikka og en Exage 1000 anbefales herved på det aller varmeste!

Lyr på 3140 som gjorde dagen litt mer spennende.

Dagen fortsetter med en sei som omtrent vrenger den ene stanga til Geir ned i hullet, og jeg får se en overraskende smidig mr. Sundet hive seg rundt og berge stanga og etterhvert fisken. Den veide et eller annet sted mellom fire og fem kilo, og var vel den største fisken som ble tatt i dag.

Småpanisk stemning og en smidig isfisker.

Finfin sei på fjordisen.

Mr. Sundet med ei fin kolmule.

Fredrik fighter en makrelldouble. De veide rundt 500 og 900 gram.

Etterhvert pakker jeg sammen for å dra, men før jeg kommer meg avgårde får jeg gleden avb å se Martin lande en fin småflekka rødhai på rett over kiloen. Jeg knipser noen bilder, rasker med meg restene og vender nesen hjemover.

Den glade mannen og haien.

En utmerket start på 2011, måtte det fortsette slik!

Fiskeåret 2010 - Et utdrag

2010-12-16T20:05:00.014+01:00

Fiskeåret 2010 var et temmelig bra fiskeår. Mange fine turer (både alene og sammen med gode fiskekompiser), noen fine fisker, mange gode opplevelser, noen nye arter og noen nye perser. Jeg er ikke i stand til å klage på fiskeåret 2010. Det er klart, man får jo aldri helt nok. Selv om man etter en periode med hardkjør er litt mettet for en stund, varer det ikke lenge før det rykker i fiskenervene igjen. Uansett, jeg er fornøyd med årets fisking.
Oppsummert i tall ble det totalt førtifem forskjellige arter. Av dem var fem ny og tolv nye perser, men viktigere enn tall er de gode opplevelsene. Jeg har aldri vært særlig god på tall, men jeg er en jævel til å kose meg!

2010 begynte med isfiske på sjøisen. Det var drittkaldt og da isen på Eidangerfjorden nådde en tykkelse på 70 cm var det to spørsmål som dukket opp i hodet mitt der jeg sto med det sløve boret og svetta.
#1: Hva i hel**** driver jeg egentlig med?
#2: Kommer det noensinne til å bli vår i år?

Jeg fant aldri ut hva jeg drev med, men det ble heldigvis vår til slutt. Mer om det senere.

Isen leverte ganske mye fisk, blant annet to nye arter i form av småflekka rødhai og øyepål, og en ny pers på lysing. Det var i grunn ganske ok å stå der å fryse til tider.

På isen så det av og til slik ut, og man visste det ville bli en fin dag.

Et par skiturer med innlagt isfiske med familien ble det også, uten at det ble noe fisk. Trivelig var det i alle fall, selv om det stort sett var morsommere å øse is enn å fiske...

Da isen forsvant ble jeg for det første overrasket, for det andre godt fornøyd. De første småsure vårukene gikk med til å jakte på kilosskrubba, men det gikk temmelig dårlig. Fikk noen sjøørreter, men de var ikke særlig store de heller.

Etterhvert ble det klart at våren faktisk hadde kommet, og selv om det fremdeles var kaldt og kjipt gikk det an å komme i gang med litt skikkelig fiske. Duppmeite etter stor sørv er ofte ganske moro, og selv om jeg ikke nådde målet om den magiske kiloen kan jeg ikke sitte her og sutre over uttellinga. Kiloen kommer kanskje til våren?

Det ble endel turer med fine folk i godt humør, og bildene er både gode minner og fin inspirasjon for neste års satsing.

En fisk som skulle komme til å prege fiskeåret 2010 var abboren. Jeg hadde aldri satset reelt etter de store abborene, men når jeg først gjorde det fikk jeg ganske bra uttelling kjapt. Den første turen leverte kilosfisk, og etter en drøss flotte turer med fiskekompis Kjetil og på egen hånd kunne jeg oppsummere et abborår godt over forventingene. Et fint knippe fisk over kiloen ble det, og jiggfiske etter abbor seiler opp som et nytt favorittfiske.

Etterhvert ble det tid for favorittene. Suter, karpe og karuss har en spesiell plass i mitt sportsfiskerhjerte, og det er alltid en sann glede å dra på jakt etter dem. Selv om det til tider blir magert resultat. Fiskeformen tiltaler meg mye på grunn av roen det gir. For Trym er det latskapen som blir tilfredstilt, for min del er det mer nærhet til livet i vannet og på land rundt meg... Naturen slutter å bry seg om deg når du sitter musestille i vannkanten noen timer. Det er en naturopplevelse man kan nyte uten å måtte dra langt inn i skogen eller høyt til fjells, og den står ikke tilbake for noe.

I juli kom sommerens høydepunkt, nemlig en ukes fiske etter kveite i farvannet utenfor Tromsø. En fantastisk tur, med gode kamerater, fine opplevelser og kule fisker. Kjøreturen oppover var i grunn fin, og selv om 190 mil alene i bilen var akkurat litt for langt er jeg glad jeg tok turen. Så er det gjort liksom.

Starta med litt vederbukfiske i Mjøsa på vei nordover.

Etter kveitefisket var det tid for familieferie, og selv om bilen var greit lasta med fiskeutstyr ble det ikke brukt de tre ukene ferien varte. I grunn like greit, etter ei ukes hardkjør etter kveita var jeg god og mett. Ganske snart skulle behovet igjen melde seg, men først gikk all ledig tid med til å arrangere Langesund fiskefestival. Det var et slit, men et veldig morsomt slit! Med lokal seier, og en pall tapetsert med kompiser fra Trutta sportsfiskeforening var alle veldig glade og fornøyde. Endelig skulle det bli mer fisking for min del også...

Litt familiehygge ble det til til på hjemlige trakter også, og da gjerne på hytta. Der kan små og store fiske og bade, leke og lese og spise plenty med görgod grillmat. Det gode liv, helt enkelt.

Det fortsatte med abbor, karpe og karuss. Karpefiskene ble desverre ikke prioritert i år, da mesteparten av sommeren gikk med til ferie og kveitefiske, men de turene jeg fikk var veldig fine. Etterhvert kom høsten lurende, med den fulgte abbor, abbor og atter abbor, og etterhvert et lenge planlagt besøk hos en god gammel venn. Turen etter asp på Øyeren med Audun er nok sammen med kveiteturen årets fisketurhøydepunkt, at den også skulle levere en av kandidatene til årets fisk for min del trakk så definitivt ikke ned.

Etter aspturen ble det stille. Det ble stille lenge, helt til det plutselig var duket for langtur igjen. Ferden gikk over vinterfjellet i retning Sognefjorden, Jon lagde god stemning i bilen med banjoen sin og vi sang «Partysvenske» til vi ikke hadde stemme igjen. Dan hadde stemme igjen. Fisket var så som så, med noen som ikke ville dele med seg, og andre som ikke fikk det de ville ha, men sosialt var hele turen en solid specimen.

Dette er et lite utvalg av fisk og turer jeg har hatt i år. Det har vært flere fisk, flere turer og plenty flere gode opplevelser, men dette er det som henger igjen lengst fremme i huet sånn i farta. Det må bety noe. Det betyr at det er gode minner, og jeg sitter her og smiler når jeg ser gjennom bildene.

Etter dette har det vært stille på fiskefronten. Sørgelig stille. Isen har lagt seg, og noen få turer etter abboren har det blitt, med to små napp som foreløpige høydepunkt. Får se om jeg får klemt inn en fisketur i romjula. Mellom mat og pakker og familiehygge. Det spørs vel, men det er lov å håpe!
Det er også lov å håpe at 2011 blir et minst like godt fiskeår som 2010, og det gjør jeg. Håper altså.

Novembertur til Sognefjorden

2010-11-17T12:37:00.006+01:00

Nå har det vært alvorlig lenge siden forrige innlegg i denne bloggen... Det er det samme som at det har vært alvorlig lenge siden siste fisketur. Høsten har det med å være litt treg, det blir kaldere og mindre trivelig å være ute, samtidig som om mange arter blir uaktuelle å fiske etter. Likevel, det kan ikke gå altfor lenge mellom hver tur uten at det igjen begynner å rykke i fiskenervene... Heldigvis hadde jeg en tur planlagt i høst, en tur jeg så frem til på mer enn en måte. Fiskinga er jo grei, den ser man alltid frem til, men når man i tillegg skal fiske sammen med gode venner fra tida i Bergen får man mer å glede seg til enn bare fisking. Det sosiale har det med å være av ypperste merke, noe det også var denne gangen.

Da Jan for noen måneder siden foreslo å dra til Fuglesetfjorden (en liten sidearm i Sognefjorden) i midten av november var jeg i første omgang litt skeptisk. Værmessig kan vestlandet være mildt sagt forjævlig i november, i tillegg er det mye som er usikkert fiskemessig på denne tiden av året. Like fullt skulle man selvsagt bli med, og på fredag plukket jeg opp Jon i Bø og gjøv løs på øvre Telemarks snødekte vinterveier. Turen over fjellet gikk fint, og vel fremme i hytta på campingen innerst i fjorden ble vi møtt av en glad gjeng med congac i glasset, tackleknyteboksen i fanget og et digert glis rundt munnen. Stemningen var på topp, og praten gikk løst. Til ære for Dan gikk "partysvenske" på repeat, og alle koste seg glugg. Lørdagskvelden disket Svein opp med sin berømte hjortegryte, og for første gang så mannen posen i en kartong. Det gikk så som så. Vi var tolv karer som hadde tatt turen. Roger, Martin, Jon og meg selv kom over fra Grenlandsområdet, Dan, Markus og Keno sto for det internasjonale bidraget, og Jan, Lars Ivar, Harald, Svein og Øyvind bidro lokalt. I tillegg kom Elin opp en tur lørdag ettermiddag.

Sognefjorden i grå novemberdrakt, med hvite topper i bakgrunnen. Det går defintivt mot vinter...

Fiske gjorde vi også! Målartene var glassvar, lysing og lyr, samt det som måtte finne på å dukke opp av overraskelser. Noen store overraskelser dukket ikke opp, men tre av gutta fikk blålange, noe som må sies å være i alle fall en liten overraskelse. Lett og ledig oppsummert var ikke fangsten allverden. Glassvaren gikk fint, da målet om kilosfisk ble nådd mens vi jiggfisket etter lyren. En fin fisk på 1010 gram hadde små problemer med å sluke en 20 centimeter lang Sandeeljigg. Desverre var lyren heller treg, og med en toppfisk på 2970 gram kan jeg ikke være altfor fornøyd med uttellinga på den.

Ny pers på glassvar. En overraskende feit fisk på 1010 gram.

Weapon of choice når lyren skal lures. Disse lange tobisetterligningene ser fantastisk ut i vannet, og fisker veldig bra på en rekke arter!

Lyr ble det, men de store holdt seg stort sett unna. Jeg mistet en med brukbar tyngde. Som alltid mister man de store...

Lysingfisket svikta totalt. Det nærmeste vi kom var en liten en Martin mista ved båtripa. Tidlig på lørdagen fikk Lars Ivar og Keno hver sin blålange, og etter det ble det ganske stort blålangefokus på folket. Med vekslende, og noe skjevt fordelt hell. Martin fikk tre, vi andre fikk ingen. Vi liker ikke Martin noe særlig lenger...

Jan sitter og furter over blålanga som ikke ville...

Roger fikk en pen lusuer som mangla fem gram på det berømte specimenkravet... 495 gram er bra, men bittert...

Det er lenge siden jeg har fått hågjel, men denne var da også ualminnelig liten. Artig med en, så er det slutt...

Totalt klarte vi å lure opp et greit knippe arter. De jeg kommer på i farta var lange, brosme, blålange, lyr, hågjel, svarthå, glassvar, hvitting, knurr, sandflyndre, lusuer, sypike, rødspette, hyse, blåstål og tangkutling. Kanskje var det fler... Noen fikk nye arter, noen persa på gamle. Dette er ikke så aller verst, men bare en liten del av det den spennende fjorden har å by på, så vi føler definitivt at vi har endel uoppgjort i området. Så blir det også flere turer dit om ikke altfor lenge...

En helg etter aspen i Øyeren.

2010-09-20T11:53:00.006+02:00

Det er ikke så ofte jeg får til å planlegge turer i god tid på forhånd. De fleste blir planlagt noen dager i forveien, eller blir tatt på sparket når det åpner seg et lite vindu med tid. Planlagte turer har en tendens til enten å gå i dass dagen før, eller regne og blåse bort. Dette var ikke en sånn tur... Vel var den planlagt i god tid, for helgene på høsten har alltid en tendens til å være fullbooket, så her gjaldt det å være ute i god tid for å kunne spikre en avtale. At jeg skulle besøke, og fiske sammen med Audun gjorde det heller ikke særlig lett, for fyren har det for vane å være skrekkelig opptatt med musikk, fisketurer eller andre ting. Stor var derfor overraskelsen hos oss begge da den første helgen jeg foreslo, også den eneste på flere måneder jeg hadde ledig, sto blank i almanakken hans. Vi spikra 17. til 19. september som en fiskehelg, og begynte å diskutere hva vi skulle jakte på. Abbor ble nevnt, men den har jeg på sett og vis greit fiske etter hjemme, gjedda var et aktuelt mål, men det er ennå bittelitt tidlig for de helt store... Da Audun nevnte at det nok kunne være en veldig god tid for asp forsvant egentlig all tvil. Asp måtte det bli! Dette annerledes og spennende medlemmet av karpefamilien som i sterk kontrast til sine fettere er en pelagisk jagende rovfisk har alltid fascinert meg, og muligheten for å fange en diger en gjorde valget av «target species» temmelig lett. Asp måtte det bli!
Fredag morgen var bilen pakket full, kaffetermosen fullere og jeg klar for å vende snuten østover mot de dype skoger. Det vil si, først var det en liten stopp innom en større utstyrspusher i Sandefjord, så var det en litt lenger stopp i en ikke særlig naturskjønn vik på Lillestrøm (hvor det forøvrig var temmelig tregt, alt jeg satt igjen med etter noen timer der var en liten mort og ei laue), men litt utpå dagen kunne jeg rulle kjerra inn i gården hos Audun og Nina. Kvelden ble brukt til å gjøre et halvhjertet og resultatløst forsøk etter stam, og godt sosialt lag med knallgod suppe på bordet og Martin Bowler og Bernard Cribbins på DVD.

Lørdag morgen var det opp før solen, pakke de siste sakene i bilen, hekte på hengeren med båten og legge avgårde mot Øyeren. Været var bra og trua var ganske brukbar den også i grunn! Båten blir pent satt ut i vannet, fiskeutstyret kastet i båten, og mens vi tøffet utover ble fc-fortommer rigget, og wobblere valgt ut.

Rigging av fotommer på gang.

Vi finner kanten, og ser oss ut noen linjer vi har lyst til å dorge over. Vi fisket med fire stenger, to bak båten og to med paravaner, og følte oss temmelig trygge på at vi gjorde ting nokså riktig. Audun har tidliger fisket litt med Robin i SfK Ut på tur og således fått opplæring av en som virkelig har kontroll på dette fisket. Raskt skulle det vise seg at tross det gode været, den rolige sjøen og de generelt fine forholda hadde en temmelig slitsom utfordring. Grass. I mengder. Flytende grass og kvist som til stadighet ødela for flyten i fisket vårt gjorde oss rimelig oppgitt og motløse. Det er sjelden noen kilde til blodtrua å hele tiden sitte og lure på om wobbleren er innpakket i ei diger klyse grass fra Glomma, og fisket var heller ikke noe videre å skryte av på lørdagen.

Ikke lett å ha trua på fisk når wobbleren til stadighet ser sånn ut...

Det ble mye banning og steiking over disse klysene.

Jeg får ei gjedde på rundt 2,5 og Audun får dagens eneste asp mens han sveiver inn for å sjekke hvor mye av wobbleren som er begravd i grass. Den var temmelig liten etter Øyerenstandard, 1800 gram veide den, og selv om det er arten er vi noe skuffet, men mest er vi fortvilet over det flytende problemet.

Lørdagens eneste asp. Fin men litt liten.

Klokken blir mye, og rundt 19 drar vi båten opp på hengeren og vender nesen mot Årnes igjen. Kvelden gikk som alltid med til fiskeprat, krampelatter og Catching the impossible på fjernsynsapparatet. Engelskmennene kan virkelig lage bra fiskefjernsyn, og denne serien er sammen med PAssion for angling det klart beste som er laget i sjangeren. Det ble en sen kveld...

Søndag morgen er det som regel litt vanskeligere å stå opp, men det gikk temmelig greit, og denne dagen var vi på plass en time tidligere enn dagen før. En kjapp sveip rundt fiskeområdet avslører at mye av grasset fra dagen før enten er borte eller har samlet seg på den ene siden av vannet, og vi får med ett økt tro på fisk.

Paravanen på vei ut i vannet.

Stengene klare for hugg.

Klokka er vel rundt kvart på ni da vi har fått alle stengene i vannet, og ganske presis klokka ni smeller det til på den ene av stengene bak båten. Jeg tar stanga gjør et ekstra tilslag og slår fast at her er det fisk på gang! Vi kan nesten ikke tro på det, så teorier om gjedde eller abbor blir lagt frem, men da vi ser den spisse ryggfinna bryte vannskorpa forsvinner alle teite teorier. Asp! Jeg begynner å skjelve litt, for jeg vil helst ikke miste denne, men skjelvingen er grunnløs. Audun håver fisken sikkert, og jeg kan juble for min første asp noensinne! Fisken er ingen kjempe, og et stykke unna potensialet i Øyeren, men like fullt er det et stort øyeblikk for meg. Aspen har jeg hatt lyst på lenge, og når den i tillegg får æren av å være art nummer 70 er det jo litt ekstra stas. Fisken blir som seg hør og bør fotografert veid og gjenutsatt, og vi kan glise greit for oss selv. I går tvinga vi på i ti timer og fikk en liten, i dag har vi fått en på over to kilo allerede etter 15 minutter... Hvordan skal fortsettelsen bli?

En glad gutt med sin første asp på 2100. Dagen er ennå ung.

Jo, fortsettelsen ble bra. Det går omtrent en halvtime, så sitter det fisk på den ene paravanstanga. Jeg gjør tilslag, og kjenner at denne er en del større enn den forrige. Ingen heftig fighter, men den har mer tyngde å vise til enn forgjengeren. Etterhvert ligger den i håven, og vel oppe på matta kan vi beundre nok et eksemplar av denne fantastisk vakre fisken. Omtrent helt strøken og med blanke skjell som glitrer i solskinnet er den absolutt en av de flotteste fiskene vi har her til lands. Turen i veienettet avslører en vekt på 3220 gram, fordelt på 67 nydelige centimeter. Etter noen kjappe bilder blir fisken satt tilbake i vannet der den hører hjemme. Vi er målløse. Det har gått tre kvarter, og vi har allerede landet to asp. Klokka er halv ti, og vi har mange timer igjen før det er kvelden. Verden, eller i alle fall Øyeren er vår østers, og om vi hadde trua tidligere, er vi brennsikre på mer fisk nå. Og mer fisk ble det...

De vokser i størrelse. 3220 gram fordelt på 67 centimeter sølvblank asp.

Audun med nok en vakker asp på 3020.

trekilos asp på vei hjem igjen.

Audun kroker først en liten (anslått til rundt halvannen) som blir kroket av og sluppet fri uten å få møte innsida av båten, og en liten stund etter det lander han en flott en på 3020 gram. Vi har frem til nå fått alle fiskene i samme området, og vi bestemmer oss for å utvide søkeområdet vårt litt. Det viste seg å være et sjakktrekk. Som man sier... Kort tid etter at jeg har satt ut paravanen, og den har slått seg til ro et stykke fra båten ser jeg stanga bøye seg solid, og hører det lille kneppet fra klypa som løser ut på paravanen. Jeg løfter stanga fra holderen og blir i det samme overrasket over tyngden på fisken. «Denne er stor!» sier jeg til Audun, og han har liten grunn til å tvile på sannhetsgehalten i utsagnet der han ser stanga bøye seg godt ut mot fisken. Etter en nervepirrende liten fight nærmer først paravanen seg, og rett bak den kan vi se en temmelig voksen ryggfinne stikke opp av vannet. Inne ved båten blir fisken sint og drar seg til den ene og den andre siden, samtidig som den gjør det den kan for å komme seg nedover i dypet. Heldigvis er det jeg som går seirende ut, og Audun kan trygt håve min tredje asp for dagen. Og noensinne. «Nei, den er nok ikke sååå stor» sier Audun da han titter ned i håven, en uttalelse han fort trekker tilbake da han løfter håven fra vannet. «Å i heite! Dette er jo TUNGT jo!» utbryter han, og jeg begynnyer å skjelve for alvor. Vel oppe på matta kan vi beundre en av de flotteste fiskene jeg har fått i hele mitt liv. Feit og fantastisk drar den, til tross for sine beskjedne 70 centimeter, vekta til 4120 gram! Over de magiske fire kilo og Audun og jeg kikker dumt på hverandre... Om vi smilte bredt tidligere går gliset til ørene nå. sat** for en fisk! Nakken er solid, magen er stappfull og fisken er generelt i vanvittig god kondisjon. Jeg skjelver på henda da jeg løfter den for å posere. Jeg vet at jeg sitter med en drømmefisk i fanget, men det går ikke opp for meg før litt senere på dagen. Fisken blir etterhvert satt tilbake, jeg detter sammen i baugen på båten, fyller kaffekoppen og nyter livet i en liten båt midt på Øyeren. Livet er herlig!

4120 gram og 70 centimeter. Drømmefisken er i boks og smilet er bredere enn på lenge!

Fisket fortsetter, og jeg får etterhvert ei gjedde på 4100 gram. Ingen stor gjedde, men årsbeste, så den blir fotografert og veid for syns skyld. I totida får Audun dagens sjette og siste asp, en flott fisk med de nøyaktig samme vitale mål som min andre. 3220 og 67 centimeter.

Liten gjeddefant på 4100 gram.

Guiden fighter fisk.

3220/67cm. Den eneste fisken som ga en skikkelig fight.

Guiden smiler over nok en flott fisk i båten.

Smilet er allitd like bredt når vi kan se fiskene svømme tilbake mot dypet.

Jeg mister en ganske brukbar gjedde, og praten går livlig, mens brødskiver med leverpostei, boller med sjokoladebiter, kaffe og vann inntas i brukbare mengder. I femtiden tar vi kvelden, og mens vi kjører inn mot båthavna prøver vi å oppsummere dagens fiske. Det er vanskelig... Vi er begge så slått i bakken av de vakre fiskene vi har fått, og hvor fantastisk god uttelling vi har hatt. Lørdagens strabaser med vind, gress og labert fiske er totalt glemt, igjen sitter kun den deilige følelsen av å ha fisket bra, og fått kanonbra uttelling på innsatsen. Jeg er full av takknemlighet ovenfor Audun, som i det store og hele har skaffet med disse fiskene. Han har gjort forarbeidet, han stilte med båt og utstyr og jeg hang mest med på lasset. Resultatet er i svært stor grad hans fortjeneste, jeg kunne ikke klart noe lignende uten ham. Hjertelig takk for turen Audun, neste gang får vi prøve oss på gjeddene!

Bilen blir pakket med dill og dall, vi sier på gjensyn, og jeg setter nesen mot Moss og ferga. Normalt ville turen gått gjennom Oslo, men med denne helgens omkjøringer, veiarbeid og oppfordring fra vegvesenet om å ikke kjøre bil i Oslo var det et dårlig alternativ. Fordelen med Moss er også at man kan stikke innom Per Magnar og Mirjam for en kjapp fiskeprat og en god kopp kaffe før man ruller ombord på Bastø Fosen med kurs for Horten. Jeg var hjemme rundt elleve, og sovnet som en stein med et bredt smil rundt munnen.

Mer abbor! Abbor er livet!

2010-09-08T22:32:00.002+02:00

Denne uka er Guro på kurs i Oslo, og jeg er alene med ungene. Dette er sjelden noen oppskrift for mye fisketid, så denslags planer ble lagt godt opp på hylla. Planene kom ned fra hylla da min mor ringte og ville ha de små på besøk over natta. Utstyret lå i bilen, så da ungene var vel levert hos sine besteforeldre satt jeg nesen mot abboren. Kjetil har vært så teit at han har kjøpt seg et hus med behov for oppussing, så han kom litt senere, men jeg er jo ikke dårligere enn at jeg kan fiske alene. Fisket alene før jeg!

Fisket var til å begynne med småtregt... I alle fall var fisken uvanlig forsiktig, og jeg hadde flere hugg på jiggen som ikke satt, i tillegg til at jeg mistet et par fisker som kjentes bra. Etter omtrent ti hugg som ikke satt skikkelig, og etter to avbitte jigghaler, bestemte jeg meg for å ta drastiske grep. Jeg knøt opp en liten tafs med en treblekrok, og monterte dette på jiggen for å øke sjansene for at neste forsiktige stripetass som tygde på jigghalen skulle få smake stål. Det funka, for å si det enkelt. på andre kastet sitter en pen abbor på 810 gram, og resten av kvelden var det svært få hugg som ikke satt. Fisken på 810 blir etterhvert fulgt opp av et par små på rundt 500 gram, og til slutt en fin en på 875 gram som ga en flott fight inne blant liljebladene.

Jigghærverk!

Digg å få uttelling på små justeringer!

De fleste satt på ekstrakroken...

Etterhvert dukker Kjetil opp, og kjapt har jeg plukekt ham opp på brygga. Vi setter kursen mot godplassen som har for vane å levere nåde stor og mye fisk, og dregger opp litt utenfor sivkanten. Dreggen var nødvendig i dag, for vinden var i overkant sterk for å ligge og drive. Den ga oss også noen utfordringer kastemessig, men stort sett fungerte ting bra. Kjetil hadde med seg ei pakke kjeks, og vi bestemte oss for at den ikke kunne åpnes før vi hadde fått fisk. Vi hadde veldig lyst på kjeks, så hvert kast ble nå enda mer spennende. Jeg lobber jiggen inn mot sivet, og den lander omtrent to centimeter fra sivkanten. "Det er et kjeksekast! Sann mine ord!", rekker jeg såvidt å si før det rykker til i stangtuppen. En ilter abbor har sugd i seg jiggen, og det tar ikke lang tid før gleden over muligheten for kjeks blir byttet ut med vissheten om at dette er en ganske stor fisk. Etter en frisk fight kan vi håve årsbeste på abbor for min del. En nydelig sak på 1245 gram blir veid, fotografert og satt tilbake i vannet. Vi kan åpne kjekspakka, og jeg spanderer på meg en god kopp kaffe mens jeg lener meg tilbake og i fulle drag nyter den deilige septemberkvelden. Livet er slett ikke verst med kaffe og kjeks i en liten båt på et lite vann i skogen...

Lang...

Godfisken det!

Gudd bai.

Det er så ufattelig spennende å fiske i dette vannet, for både abbor og ørret kan nå drømmevekter, og det er veldig ofte svært mye aktivitet. Det følsomme (og relativt lite utstyrskrevende) jiggfisket gir også en ekstra dimensjon, og bidrar til å øke trivselen i båten betraktelig. Dette fisket har virkelig blitt en stor favoritt i år, og turer som dette skal gjentas. Mange, mange ganger fremover...

Kveldsjigging etter abbor.

2010-09-05T22:46:00.003+02:00

Det ble en liten på sparket-tur i kveld. Fisket var passelig tregt, og det ble kun to fisk på meg, i tillegg til et par, tre hugg. Det gjør ikke så mye at det er tregt, når fiskene som kommer opp er nokså bra...
Turen starta litt medium med at motoren ikke ville starte, og at ekkoloddet heller ikke ville gi tegn til liv. Nok en gang måtte planer om en mer seriøs kartlegging av vannet skrinlegges, og vi satsa på abborjigging for fullt. Vi ville teste et par plasser vi hadde sett oss ut som interessante da ekkoloddet ville fungere, og fikk brukbar klaff på første plassen ganske kjapt. Andre kastet mitt landet pent inne ved sivkanten, og etter noen meters jigging begynte sena å danse ved et spinnstopp. Tilslaget sitter, og fisken reagerer på en måte som fort får meg til å tenke "stor". Lite vilter sprelling, tyngde og rolige små utras. Noen heftig fight var det ikke, men den viste i alle fall at den kunne hvis den ville. Vel i håven blir den veid til 1000 gram på en prikk, og jeg er allerede godt fornøyd. fem, seks kast senere sitter turens andre og siste fisk. Denne oppfører seg nokså likt, og veies til pene 1060 gram. Joda, dette er ikke dårlig! Etter dette var det stille og rolig. Et par hugg som ikke sitter er beholdningen min, mens Kjetil får en fisk på rundt 6-700 gram. Denne blir vippet i vannet igjen uten videre dilldall.

1000 gram nøyaktig... Ikke en vekt det er lett å tro på, egentlig.

Tilbake med seg.

1060 gram. En mer troverdig vekt.

Det begynner å bli tidlig mørkt nå, og selv om dagen har vært helt fantastisk her må jeg innse at det går mot høst... Høstfiske etter abbor er jo ikke feil, men kveldsturer blir fremover vanskeligere å få til. Middag skal spises og unger skal legges og vips, så er det natta... Likevel, dette blir nok ikke årets siste tur etter de stripete rovdyra i skogen... De er jo aldeles fantastiske!

Abborturen som ble litt annerledes

2010-08-30T22:47:00.004+02:00

Lørdag kveld var det tredveårslag, og Kjetil og jeg ble naturlig nok sittende og prate fisk over ei kasse vin. Alltid trivelig, og vi bestemte oss for å ta en tur etter abbor, og samtidig kartlegge vannet litt med ekkoloddet en dag. Kjapt kom vi frem til at mandagen egentlig var den eneste dagen som funka, og heldigvis for det. Vi la ut rundt halv seks, og starta med litt abborjigging. Fisket var nokså tregt, men vi fikk et knippe søt fisk på rundt halvkiloen. Vi går fort lei, da de store ikke ville være med på leken, så vi legger ut på en dorgerunde, og prøver å danne oss et bilde av dyp og bunnforhold. Dorginga leverer etterhvert en ålreit ørret på 420 gram, jeg er i alle fall fornøyd, da det er den største brunørreten jeg har fått i år. Kjetil mener vi bør sikte litt høyere, men han er alltid full av prat om diiiiger ørret i vannet, så jeg bare lar ham holde på. Og rister litt på hodet for meg selv... Idiot som jeg er. Vi går tom for bensin, og roing gjør at kartlegging av vannet utgår. Istedet satser vi på abboren igjen, men får ingen det er verdt å ta bilde av. Morsomste var da en halvkilos tar jiggen, og en som er godt og vel dobbelt så stor følger etter den. Ikke det helt store altså....

Ørret på 420 gram. Jeg trodde den var helt grei...

Vi står nå der og prater skit og denger jigger, til det plutselig kommer et lite hyl fra Kjetil... Jeg kikker fort bort på ham og stanga, og fort går blikket i retning jiggen. Der plasker det drøyt! "Det er svær ørret!" kommer det fra Kjetil. Fisken viser halen en gang til, og svaret mitt er "Det er DRITsvær ørret!!" For det er det... En flott skogsørret har tatt jiggen hans, og gjør presis som den vil med den stakkars fiskeren! Kjetil har ingenting han skulle ha sagt, fisken bestemmer alt. Den oppfører seg typisk som storfisk. Ikke noen hysteriske sprell, bare tung, rolig svømming, og drar snøre av Stellaen som den selv vil. Den viser seg frem flere ganger, og jeg sier til Kjetil at dette er nok i nærheten av målet ditt for turen (han hadde sagt at han ville ha trekilosørret tidligere på kvelden, noe jeg avfeide som en spøk...) og jeg kan samtidig se at jiggen ikke akkurat sitter dritgodt... Etter en stund gjør jeg et første håvingsforsøk. Et mislykket sådan... Jeg satt med hjertet godt oppi halsen da fisken, som var godt oppe i håven, plutselig ikke var der mer... Men heldigvis sitter fremdeles jiggen i kjeften på den. Andre forsøk går en hel del bedre, og før vi vet ordet av det sitter vi med stor brunørret i håvnettet!

Endelig i håven!

Vel oppe i båten er det en runde med jubling, high five og gratulasjoner, før fisken blir veid til 2730 gram, fotografert og til slutt sluppet ut igjen der den hører hjemme. Slike fisker vil vi ha svømmende der fremover også.

Gutten gliste godt!

Heftig fisk fra lite vann...

Tilbake med seg. vokse seg større og feitere!

Etter dette ble det litt halvhjertet abborjigging, men vi får ingenting mer. Det gjør egentlig ikke noe. Vi er greit fornøyd uansett (spesielt Kjetil), og det begynner å mørkne. Vi tar kvelden, vel vitende om at både abbor og ørret skal fiskes igjen ganske snart, i det lille vannet i skogen.

Årets siste karpetur

2010-08-27T19:31:00.002+02:00

Karpefiske har det jaggu ikke blitt rare greiene av i år... Ei ukes fisking i nord la greit beslag på goodwillen hos fruen, og med påfølgende ferietur og deretter fiskefestival har det rett og slett blitt lite tid. Sånn så det ut fremover også, da jeg på mandag satt og kikket på kalenderen. Alle helger til uti oktober var smekkfulle av aktiviteter for liten og for stor, og ingen av dem hadde særlig mye å gjøre med bivvy, bedchair, boilie og nappvarsler... Et lite lyspunkt kunne jeg se, og etter kjappe forhandlingsrunder på hjemmebane var alt klart for årets siste overnatting etter verdens beste fisk. På onsdagen fikk jeg klemt inn en liten foringsrunde før barnehagehenting, og i går kveld ble den trofaste 240en stappet full og jeg la i vei mot de dype skoger og karpene der.

Det fores med boilies, pellets og herlige Frolic.

Vel fremme gikk det ikke lang tid før bivvy var oppe, senga oppslått, agnet i vannet og ølen åpna. Tor Magnus tok turen innom for litt kveldsfiske og skitprat (noe som var fint, i og med at jeg hadde klart å glemme kameraet...) og kvelden ble etterhvert ganske så bra. Jeg hadde som sagt foret på forhånd, og prøvde så godt jeg kunne å treffe disse forplassene med krokagn og rig. Første forsøk gikk i toppen av et tre tvers over bukta, andre traff ganske bra. Jeg hadde fått ut to stenger, og drev og rigget den tredje da kveldens første alarm skulle få gi lyd fra seg. Stanga jeg hadde plassert i varsleren omtrent femten minutter før hadde plutselig karpe i andre enden, og varsleren hylte greit mens snøret ble flekket av spolen. Opp fra holderen, tilslag og tungt svar i andre enden. Desverre går den løs etter å ha vist oss at den var brukbart stor. Bittert, men så definitivt med på å øke trua på resten av turen.
Vi er dypt inne i en samtale om vannets største karpe (En lineær speil som heter Linnea, tatt tidligere i sommer og veid inn til pene 8,5 kilo) Da Det plutselig skriker til på en av mine stenger. Fisken sitter, og er åpenbart sprek og vill, men er tydelig ingen kjempe. Etter en flott fight kan vi håve en pen liten skjellkarpe på 4030 gram. To kontakter med fisk, og det på et tidspunkt jeg egentlig ikke hadde sett for meg at jeg kom til å ha noe action.

Vakker fisk på 4030 gram

Tor Magnus må etterhvert komme seg hjemover, han pakker sammen de dårlige ananasboiliene sine og reiser avgårde. Jeg finner soveposen, og får etterhvert også sove. Blir vekt av noen linere en gang i blant, og sliter åpenbart litt med å få sove igjen etter det, men totalt sett blir det helt greit med søvn. Helt til klokka blir 0515... Den samme stanga og samme pop-upen som kvelden før leverte firekilosfisken er nå i full gang igjen, og før jeg har funnet briller og støvler er fisken greit over på andre siden av vannet. Tilslaget sitter, og jeg kjenner at det her er endel mer tyngde. 1.75lb-stanga bøyer seg i en vakker bue, og fighten blir meget bra. Til slutt bretter jeg håvnettet rundt en ålreit speil, og vel oppe på matta ser jeg at dette lett er over fem kilo, kanskje til og med pers. Ganske snart lyser displayet på vekta mot meg, og jeg kan koste på meg en liten happydance! 6120 er ny pers og min første karpe over seks kilo! En artig detalj er at denne fisken faktisk er den samme fisken jeg fikk 23. august i fjor. Som frem til i dag morges var persen min. Samme fisk, ny pers altså!
Fisken går i sekken i påvente av bedre fotolys, og jeg prøver å legge meg igjen. Det går selvsagt ikke, så jeg flytter bedchairen utenfor bivvyen og blir sittende med kaffekoppen og se sola kaste mer og mer lys over vannet. Erfaringsmessig er dette den aller beste tiden for karpene, fra omtrent 0500 og utover, og jeg har så definitivt trua på mer action. Og action får jeg. Samme stanga og samme swimmen leverer nok en fisk, denne gang en liten en på 2970. Den blir sekket ved siden av den forrige, og jeg tar meg et par striper Walters mandler for å feire.

6120 og 2970

Resten av turen går stort sett med til å sløve i solen. Jeg mister en fisk til pga et halvt lite tre som hadde lagt seg over snøret mitt, men tar det ikke veldig tungt. Turen er bra, fisket er bra og kaffen er nykokt og varm. Kan man egentlig ha det særlig mye bedre? Jeg tviler.

I vann uten snags, og på kort hold er det ikke noe i veien for å bruke litt lettere utstyr enn vanlig på karpene. Den til høyre leverte fisken.

Home away from home...

Karpe og karuss. En nydelig augustnatt i det fri.

2010-08-22T23:02:00.005+02:00

Det åpnet seg plutselig en gyllen mulighet for litt karpefiske i helgen, og turen gikk til et vann jeg aldri har fisket karpe før. Jeg har vært der flere ganger, men alltid har det vært karussen som har stått i fokus. Hver gang har jeg sett de rullende storfiskene ute på vannet og tenkt at "Neste gang! Neste gang blir jeg over natta og venter på å bli vekket av hylere!". Endelig passet ting bra. I firetiden var jeg på plass, og ganske kjapt var jeg rigget med bivvy oppe og tre krokagn i vannet. Som nevnt har jeg fisket endel karuss i vannet tidligere, og selvsagt gikk det ikke lang tid før matchstanga var rigget og duppen lå velbalansert i overflata. Kort oppsummert var karussfisket treeeeeegt.... Ettermiddagen og kvelden gikk uten fisk på land, og selv om det i blant var fisk inne på swimmen virket det i det hele ganske dødt.
Etterhvert ble senga redd opp og jeg gled fort inn i den ekstra gode søvnen man får på en karpeseng ute i friluft en mild augustnatt. Klokka 0500 var det imidlertid slutt på kosen. Hylerunnet er av det kraftige slaget, og som vanlig stresser jeg som et dyr med å komme meg ut av posen og inn i fiskemodus. Desverre var det til liten nytte, for fisken løsner ganske kjapt etter at jeg har løfta opp stanga. Lite å gjøre med, men godt å få bekreftet at de er der og at de spiser boilies. Jeg prøver å legge meg igjen, men det er vrient å få sove etter en slik brutal vekking, så jeg setter meg i vannkanten med matchstanga igjen. Det er fremdeles tregt, men ettersom morgenkvisten begynner å bli tidlig formiddag ser jeg stadige tegn til fisk i området, og trua stiger et par hakk. Jeg har noen smånapp, men karussen er ikke kjent for å være et grådig beist som hiver seg over krokagn med dødsforakt, så som så ofte er med karuss er kroking vanskelig. Til slutt, etter å ha nedjustert hele dupptacklet et par hakk, ser jeg endelig duppen løfte seg for så å forsvinne under. Tilslaget sitter godt, og fisken fighter faktisk bedre enn noen annen karuss jeg tidligere har fått har gjort. Jeg begynner å mistenke en liten karpe/karuss-hybrid, men vel i håven ser jeg at dette er the real deal. Pen er den også, og jeg innser at det sannsynligvis er ny pers. Vekta bekrefter dette, og etter en liten fotosession forsvinner den 1315 gram tunge fisken tilbake i vannet igjen.

1315 gram og ny pers.

Karpene glimrer derimot med sitt fravær. Slik de jo i blant har for vane... Etter litt mer resultatløs karussfisking begynner jeg å pakke sammen. Bivvy, seng sovepose og diverse småtteri blir pakket, kameraet legges på plass og jeg innser at det snart er på tide å pakke stengene. Omtrent i det jeg tenker tanken skriker det i i den midterste nappvarsleren, og jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke kuttet ut fisket tidligere! Viser viktigheten av å fiske til the bitter end. Fisken krokes skikkelig, gir meg en fin fight, håves kjapt og veies til 3510 gram. Ingen kjempe, men en fin bekreftelse på at jeg gjør ting omtrent slik de bør gjøres, og en meget bra avslutning på turen! Desverre ble bildene kass, Siden kameraet som sagt lå i bagen måtte jeg rigge opp hele selvutløseroppsettet på nytt, og det gikk åpenbart litt for fort... Finfint fokus på bakgrunnen i alle fall...

3510 gram og en fin avrunding av turen.

Langesund Fiskefestival 2010

2010-08-10T22:35:00.006+02:00

Da var årets festival vel overstått, og jeg sto på land hele helgen... Det var i og for seg helt greit, nok å gjøre, og selv om det var dødelig slitsomt å være konkurranseansvarlig var det samtidig skrekkelig moro!
Oppsummert vil jeg si årets festival ble en suksess!Konkurransearrangementet gikk smertefritt, været var tett innpå perfekt, fisket var temmelig bra, arrangementet i sentrum ble godt besøkt og på toppen av det hele fikk vi en norsk vinner! Anders Larsen sørget for å hente hjem seieren med 21 arter (10 på lørdag og 11 på søndag), hvorav flere av fiskene var av betydelig størrelse. Blant annet fikk han brungylt på 300 gram, blåstål på over halvkiloen, knurr på drøyt 400 gram og både lomre og skrubbe av poengsankende størrelse. Veldig bra jobba Anders, det blir definitivt champagne på neste truttafest! På de neste plassene kom Henrik Karlén og Kenneth Johnsen, noe som vil si at Trutta til slutt tapetserte pallen, og faktist tok fem av de ti øverste plassene. Det er bra det gutta!
Ellers var et av helgens høydepunkt helt klart Sonny Stjärnås sin nye norgesrekord på blåkjeft, med en sinnsyk fisk på 1700 gram! alltid gøy med rekorder, og ekstra gøy når de kommer på festivalen.
Ellers er det verdt å nevne barnefiskekonkurransen, som med 113 deltakere ble en stor suksess. Alltdi gøy å se barn som koser seg med fiskinga, og atpåtil ble det et par fine fangster.

Jeg vil takke alle deltakere og medhjelpere for at dere var med å lage en knallbra festival! Måtte den bli minst like bra til neste år!

Til slutt litt bilder:

Kim Tore lager farse av noen titalls kilo makrellfilet til hamburgere. De ble gode!

Full rulle og full brygge! Ungene koser seg.

Storfiskkongen Cato Bekkevold hjelper kidsa.

Trine Fallet Ruud med hvitskate på åtte kilo. Drømmefangst i min bok!

Emil Fallet Ruud med brosme på 12,6

Magnus Karlsson med søt rødknurr

Sonny Stjärnås med ny norgesrekord! Blåkjeft med de vitale mål 1700 gram og 46 cm.

Innveiingsgjengen i full sving.

God stemning i innveiinga!

Øystein og Stig var uheldige og fikk brann i motoren! Heldigvis gikk det bra, og røde kors kunne hente dem og taue dem inn igjen.

Fiskeeventyret i Kvaløyvågen

2010-07-31T09:00:00.016+02:00

Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig tenkte på da jeg sa at "joda, det går kjempefint for meg å kjøre alene 180 mil!" Bakgrunnen var et ytret ønske fra min side, om å få reise på guttetur til Tromsø for å fiske... Kona var overraskende positiv, noe jeg først fant mistenkelig, til jeg forsto hva hun ville ha meg til å gjøre. Kjøre opp, fiske ei uke, for så å hente kone og barn på flyplassen i Tromsø for å gyve løs på Den Store Norgesferien. I sjokket over å få tillatelse så lett sa jeg takk og ja og flott og fint, og var lykkelig uvitende om hva som ventet.

Første juli dro jeg avgårde. Jeg skulle være på plass ved Maribell sjøbuer i Kvaløyvågen utenfor Tromsø litt utpå dagen den fjerde, så jeg hadde god tid, og planla å ta det rolig og forsiktig oppover. Det gikk så som så... Når man først tar fart og legger avgårde på langtur blir man (i alle fall jeg) veldig stressa så fort stoppene blir for lange. Så ting gikk ganske fort unna uavhengig av mine planer... Første stopp var uansett Gjøvik, Håvard og litt trivelig feederfiske etter vederbuk. Der hadde heldigvis Håvard tid til å guide, for uten hans hjelp hadde jeg rett og slett ikke fått fisk i det hele tatt. La meg si det enkelt, feederfiske er et fiske jeg vet alt for lite om. Samtidig som det er et fiske Håvard kan godt. Dette ble understreket ved at jeg gjorde alle feils mor i første kastet ved å glemme å slå over bøylen. Første fulle feeder røk av i et vakkert "snapp!" og Håvard måtte nok en gang lære meg hvordan han tacklet opp feederen... Jeg foret opp en swim i tre kvarter, fisket i fem minutter, fikk en fisk, fisket i ti minutter til, pakket sammen og dro.

1770 gram feederbuk. Gøy!

Stor takk til Håvard for kaffe, grunnfor, guiding, tips og hyggelig samtale. Og sist men ikke minst, takk for ny pers på vederbuk på 1770 gram. Stor stas for en som fikk plass til sin tidligere pers inni hånda, en fisk som åpenbart ikke ble veid.

Jeg sa takk og farvel til totningen, snirklet meg ut av Gjøvik og fortsatte ferden mot Trondheim. Dro rett til Haukvannet, ventet ti minutter på Sverre og tuslet ned mot vannet. Der fikk vi en liten overraskelse (for Sverre var det et sjokk), da vannet var tappet kraftig ned, og swimmen gutta hadde pleid å legge agnet på nå var greit på tørt land. Trua sank endel, men vi lot det ikke stoppe oss. Raphaug kom etterhvert også innom for å sikre seg arten, og hans besøk er egentlig en rapport i seg selv. Makan til god underholdning tror jeg ingen har hatt før ved et mortevann i bymarka. Kort fortalt ble det blanking på meg og en pen fisk på 690 gram på Sverre.

690 gram på den unge, noe lovende, doktoren.

Vi pakket sammen, og siden Sverre er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å ta vare på østlendinger i Trondheim stilte han med bedchair og stuegulv å overnatte på. Takker så masse for det Sverre, meget bra! Dagen etter var det å kjøre verten på "jobb", for så å vende snuta på caravellen nordover igjen. Trondheim - Fauske er nok, med unntak av Saltfjellet, den kjedeligste bilturen i landet. Hinsindes mye skau! Det kan umulig være hensiktsmessig med så ubegripelig mye trær på et sted? Turen gikk unna uten de store opplevelsene, bortsett fra et nestenkræsj på en latterlig smal bru, og turens første runding av 1000 kilometer på triptelleren.

Vel fremme i Fauske var det på tide å sove, så jeg fant meg ei fin lita campinghytte (bytt ut "fin" med "råtten") på en nydelig liten campingplass (bytt ut "nydelig" med "sliten") for å overnatte. Her hadde jeg planlagt å fiske litt, men etter en drøss timer i bil var valget mellom å sette seg ned med et par pils og å gå et stykke for å fiske litt for enkelt...

Neste dag var Tromsø det store målet, og jeg la i vei full av ungdommelig overmot. Noe som skulle vise seg å føre til en nær massiv feil, da jeg friskt og fint kjørte inn i fergekøen ved Bognes. Etter fem minutter i køen begynte jeg å innse at noe var galt, og etter en ekstra titt på gpsen forsto jeg at jeg sto i totalt feil kø. Jeg skulle da for phanden ikke til Lødingen! Ut av feil kø, inn i riktig. Siste bilen inn på ferga og greit fornøyd med egen innsants... Det hadde tidlig gått opp for meg at jeg strengt tatt kom til å ankomme Tromsø en dag for tidlig, og jeg fant ut at jeg måtte ha noe å gjøre mens jeg ventet. Jeg sendte en melding til Arve, og spurte ham om han kunne tipse om noen gode kystmeiteplasser i området. Det kunne han ikke, det han derimot kunne komme med var tilbud om fotballkamp, øl, mat og ikke minst overnatting! Et slikt tilbud var det selvsagt umulig for meg å si nei til, og vel fremme i nordens Paris ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet hos Arve og Vibeke. De hadde åpenbart stått på hodet siden jeg sa jatakk til tilbudet om overnatting, og blant annet laget et par suverene pizzaer. Selskapet var av ypperste klasse, og uthvilt og opplagt kunne jeg neste dag sette kursen ut mot øyene, Maribelle sjøbuer, en utmerket vert og noe som til slutt skulle vise seg å bli en aldeles fortreffelig uke med fiske, dritprat, god mat og generelt litt for lite søvn.

Jeg var vel på plass rundt ti. Noen timer for tidlig, men så lenge man har en liten beastmaster UL med en exage 1000 på, og en pose reker i bilen er det ikke vanskelig å få tiden til å gå. Ut på flytebryggene for å se om det var noe å få der. Det var det, og etter kort tid hadde jeg landet en fin stabel med små sandflyndrer opp mot i overkant av 500 gram. Kikkfiske på 6 meters dyp gikk utmerket, og jeg moret meg over å se et titalls sandflyndrer slåss om agnet. Det røk på en trekilos torsk som ga en morsom fight på den lille spaghettistanga, men som skulle vise seg å være dørgende kjedelig i forhold til den neste fisken. Helt ut av det blå kom det ei lita kveite sigende inn mellom alle sandflyndrene. Etter et par forsøk tok den åtterkroken med reke på, og jeg fikk noe som må være den klart morsomste fighten på UL jeg noensinne har hatt! Rett og slett hysterisk var det, og til slutt klarte jeg til og med å få fisken opp på brygga.

Grei nok bøy på den bittelille stanga!

Min første kveite var liten, men ga meg en kjempebra opplevelse. Fisken var halvannen kilo, og fikk etter kjapp veiing og fotografering slippe ut igjen for å gange sin egen vekt med hundre.

Etterhvert kom verten og tilbød meg å låne en båt mens jeg ventet på resten av gutta. Et tilbud jeg selvsagt takket ja til. Båtfisket i tilnærmet blinde ga meg ikke stort, og etter en stund kom gjengen og jeg dro innover igjen. Bagasje og unødvendig pikkpakk ble slengt i en haug, stenger ble montert og vi la ut på en liten ettermiddagstur for å komme i gang. Dette var the real deal, og starten på ei beinhard uke med dype nedturer og sinnsyke oppturer.

Vi brukte altså svært kort tid på å komme oss i båtene den første dagen (som egentlig var før den første dagen). Hytta var ennå ikke klar for at vi kunne innta den, og noe måtte vi jo foreta oss i mellomtiden... Vi startet fisket i nærområdet rundt sjøbua, og kunne neppe fått en særlig bedre start. Ganske kjapt ble det landet et par pene steinbiter på rundt sju kilo, og overraskende nok tok det ikke veldig lang tid før noe helt annet, og betydelig sterkere hadde sugd i seg en av gummifiskene der nede under båten. Vi fikk en liten forsmak på hva som egentlig bor i disse flyndrene, da Kim Tore fikk æren av å kjøre og lande turens første kveite. Noe over minstemålet gikk den i kassa, og sammen med nok ei kveite og noen flere steinbit erklærte vi starten på turen for en suksess.

Det fiskes hårdt!

Ny steinbitpers på Anders. Noe skeptisk til å posere med den før kakking, men måtte pent...

Kim Tore med såkalt dobbeltsidig drittsjokk da noe annet enn en dvask steinbit tok jiggen.

Ikke veldig stor, men lovlig, og en god start på uka!

Ennå en fisk får smake stål! Kveitespyd er, så lenge fisken skal nytes på middagsbordet, en genial innretning. Vurderer å lage en liten til landing av sandflyndrer.

Dagens andre fisk. Vi kan så absolutt ikke klage.

I tillegg til dette hadde Kim Tore nok et hogg på nedslipp en annen plass rett før vi dro inn igjen for å få innstallert oss på sjøbua. Det kan være jeg nevner det igjen senere, men Mariebelle sjøbuer er fantastisk for folk som vil bo veldig bra og ikke betale det hvite ut av øyet for det. Generelt var vi svært fornøyd med boligen, både senger, kjøkken og stue er av ypperste klasse. Eneste problemet var at han i køya over snorka noe infernalsk... Takk for den Jarand.

Dagen etter skulle vi starte for alvor! Ut på tur grytidlig og bånn gass fra første stund! Det vil si... bånn gass var det ikke, da "speed"båten vi skulle bruke nekta å starte. Vi måtte låne et par mindre (og mindre egnede) båter på formiddagen, mens verten rett og slett bytta ut hele motoren. En innenbords dieselmotor... Vi tok det altså pent, og holdt oss i området rundt campen første dagen. Dette resulterte i fisk, men ikke spesielt stor fisk, tror de lå på rundt ti kilo. Noe som jo ofte er bra, men når man fisker kveite er det jo latterlig. Og litt trist. De neste dagene ble brukt uttaskjærs, noe som skulle vise seg å være en svært god ide, tross en båt som uavhengig av skvett ny motor klarte ni knop i nedoverbakke i dønningene. Med vinden i ryggen og mors kjøttkaker til middag. Den store fordelen med båten var at den var fantastisk å fiske fra. Dessuten var alternativene verre. Den ekstra timen det tok å komme seg ut til godplassene var i grunn ikke noe stort problem, søvn sto uansett ikke som et vesentlig moment på timeplanen den uka, og hvis man absolutt måtte sove kunne man fint gjøre det i båten. Snipan (båten altså) ble en god venn, og de dagene vi brukte den "noe" kjappere alubåten gikk ting likesom ikke helt vår vei... I alle fall ikke min... Mer om det senere.

Disse gutta klarte å få det til i aluminiumsbalja.

Fisk fikk de også!

Her har et eller annet med skikkelige krefter tatt jiggen. Det var dårlige odds på at den var flat og hadde digert gap...

Flat: *check*! Digert gap: *Check*! Jepp, ei kveite!

Kim Tore jobbet hardt for å få tatt et bilde av en lundefugl. Usikker på om han lyktes...

Anders kjører fisk igjen... Har irriterende mange bilder av det...

Hva som skjer (annet enn kjøring av kveite/bli kjørt av kveite) her er jeg jaggu ikke sikker på... Det ser uansett moro ut!

Tirsdagen var altså første dag "på utsida". Og det løsnet. Anders (Panzer på forumet), som etterhvert skulle vise seg å bli den med flest fisk (om jeg ikke husker alvorlig feil) dro til med en ålreit fisk jeg ikke husker vekta på, men det morsomste som skjedde var garantert tjuekilosen til Kim Tore. Kenneth hadde lagt seg på dørken for å sove, og ble vekket av Kim Tores utrop da fisken to midt i vannet. Han slang seg over både kamera og spyd, og det første han ville vite var om den snart var oppe. "Den tok akkurat 60 meter..." var Kim Tores tørre svar på spørsmålet, og Kenneth ble litt muggen for at han ble vekket før det var tid for å lande den.

Her har fisken just tatt 60 meter, Kim Tore er i fistel og mente det var bedre enn å skaffe seg haill.

Gøy, gøy, gøy!

Antares i flex under nordnorsk sommersol.

Sterk kveite, glad gutt!

Å si at kveitefiske er et actionfylt fiske er en sannhet med ganske kraftige moderasjoner... Eller i alle fall visse føringer... Det er så til de grader action når det skjer noe, men frem til da, og den ventetiden kan være temmelig lang, er ordet "action" det siste man tenker på. Time etter time med sveiving, drifting, jigging og dorging uten så mye som et napp er gjerne oppsummeringen, og slik kan i grunn store deler av uka vår oppsummeres. Mesteparten av den, egentlig. En slik monoton langtekkelig fisking kan gjøre noe med huet ditt, og etter noen timer uten hugg kan man fort bli sigen og sløv. Big mistake! Her gjelder det å være våken og konsentrert hele tiden, og nettopp derfor er dette fisket så utmattende og slitsomt. Ikke fordi fighten er heftig, for det er den, men den er bare stas. Det er alt imellom som tar på... Timesvis med dette uten mat er det bare komplette idioter som prøver på, så niste og drikke er viktig. Veldig viktig. Vi gikk for REAL-turmat, solid nistepakke, sjokolade, vann og øl. Alt kan anbefales på det varmeste. REAL-maten er virkelig bra, ikke fordi den nødvendigvis smaker godt (selv om det meste smaker godt etter noen timer på sjøen) men fordi det er varmmat som er enkel å tilbrede i båt og samtidig næringsrik. Man kan gå mange (!) timer på en slik pose... Det hele ble toppet med en liten stenkare når vi en sjelden gang fikk ei bordplate på dørken, og sånn klarte vi å holde konsentrasjonen og humøret på et relativt greit nivå. Stort sett. For det er ikke alltid like lett å holde humøret oppe når an går timesvis, ja dagesvis, uten fisk. Og det blir ikke bedre av at man, når det endelig napper, får småtorsk... Det verste er likevel å miste fisk. Å miste fisk som virkelig sitter, og som føles veldig, veldig stor...

Nesten elg i solnedgang, men ikke helt liksom...

Det var tredje fiskedag, og vi hadde landet et knippe ålreit fisk frem til da. Det vil si, jeg hadde ennå tilgode å få kjenning med den store flate. Vi fisket mye på plasser vi hadde fått tips om fra kompisene i Team Isola, som har fisket i området i årevis, og i tillegg hadde vår storartede vert pekt ut noen godplasser for oss. Vi dro igjen uttaskjærs, og siden båtgruppene hadde byttet båt denne dagen sto vi nå med den kjappe alu-båten. Altså gikk turen ut kjapt, og vi kom ganske fort på plass i den lille vika verten hadde pekt ut på kartet. Ikke langt ut i driftet hadde jeg noen små rykk i stangtuppen, før hele stanga bøyde seg i et vanvittig napp. Jeg forsøkte å gjøre tilslag, men det var liten vits, fisken var allerede på god tur utover i bukta, og det var ingenting jeg kunne gjøre for å stoppe den... Dyret dro 100 meter i et sinnsykt utras, og alt jeg kunne gjøre var å stirre sjokkert på spolen som bare mata ut snøre. Dette var på relativt stram brems, så stram at jeg slet litt med å dra ut snøre for hånd etterpå.Vi tenkte det omtrent samtidig, Kenneth og jeg, vi måtte starte båten og følge etter, men da var det for sent... Fisken gikk ut av bukta, over en steinete kant, slet av multien på steinene og var borte... Skuffelsen var enorm! Langt nede kunne jeg ikke gjøre annet enn å dra opp snørestumpen og knyte om... Mens jeg gjorde dette hadde gutta noen napp og hugg, men ingenting som ville sitte. Vi starter et nytt drift, og plutselig sitter Kim Tore i bunn. Tror han... "I svarte! Det er fisk!!" hyler han, og like etter slipper kveita jiggen. Ti sekunder etter sitter det fisk på hos meg, en tung sak som går av litt etter tilslaget. På det neste driftet ryker det på nok en fisk hos meg, og nok en gang må jeg kjenne på den dype fortvilelsen det er å ryke snøret! Det må ha vært noen skader etter turen snøret hadde over kanten da det røk første gang, for opp kom kun en flisete powerprotamp... Jeg har aldri vært så langt nede på fisketur. Så absolutt mitt livs verste fiskeopplevelse var et soleklart faktum, og resten av dagen var jeg det mest nedtrykte menneske som noensinne har fisket kveite i Troms. Tipper jeg. Dette var det som skjedde av action den dagen. Vi testa et par forskjellige plasser, og fikk noen flotte naturopplevelser i form av hval, nise, diverse fugl og et generelt fantastisk landskap, men jeg klarte ikke nyte det. Ikke etter den starten... Tung til sinns, og med en frykt for å ende opp som eneste mann uten kveite på turen sovnet jeg den kvelden. Uten å vite at dagen etterpå skulle by på opplevelser som ville snu sinnstemningen min ganske på hodet...

Gutta sjekker plotteren. Finner plassen greit.

Torsdagen kom, og Kenneth, Kim Tore, Anders og jeg var tilbake i godbåten! Vi var generelt mye flinkere i den enn i blikkboksen. Selv om vi var godt innafor fedrelandets grenser, følte vi mye at vi gikk i söta brors fotspor. Svenskene i Team Navia hadde fisket i området i to uker før vi kom, og fra dem (via världens besta Karlsson i Isola) fikk vi noen gode tips. Et relativt lite flak utenfor vika hvor jeg hadde sunket til uante humørdyp dagen før, hadde gitt dem et temmelig godt fiske med en toppfisk på omkring søtti kilo. Vi ville også ha toppfisk på søtti kilo. Det vil si, jeg ville bare ha fisk... Og jeg var i grunn temmelig sikker på at jeg ikke kom til å få det.

Vi drar over sandflaket en runde, konstanterer at driften er veldig bra og de tre andre har trua. Jeg har trua på øl, og ser nesten ikke poenget i å fiske i det hele tatt. Vi dorger tilbake samme vei vi kom, flytter oss litt og starter ett nytt drift. Omtrent fem minutter ut i driftet lugger det i stangtuppen min, etterfulgt av et hugg så kraftig at jeg ikke noensinne har sett noe som ligner en gang. Føltes som å sette i bunn under dorging i 20 knop... Hugget kan best beskrives som "dunk dunk"... "BANG!!!". "Å FY FAAAA**!!" roper jeg i det fisken skjønner at den sitter fast i noe og setter grei fart vekk fra båten. Her var det heldigvis ikke noen stygge steinkanter å være bekymret for, men likevel var jeg livredd. De mistede fiskene fra i går satt friskt i minnet, og om jeg skulle miste denne også hadde jeg antagelig slengt meg i vannet. Etter en nervepirrende og aldeles fantastisk rå fight fikk vi se fisken for første gang. Den var pen, ikke noe beist, men heller ikke noe frimerke. Jeg skalv som et ospeløv i beina, Kenneth stappet et kamera inn i fjeset på meg og spurte hvordan jeg hadde det. Alt jeg klarte å gjøre var å dytte det vekk og si "nei, nei, nei, nei. Ikke nå!" Anders sto klar med spydet, men fisken kom opp litt for skjevt og han klarte ikke sette spydet i den. Før vi fikk gjorte noe fornuftig plasket den en gang med halen, snudde, og forsvant ned til bunn igjen. Jeg spør hvor dypt det er, får beskjed om at det er drøyt tredve meter, og konstanterer at fisken ligger flatt tredve meter under båten. Andre gangen den kommer opp gjør den det på samme måte. Sidelengs opp i vannet, og ingen steder for Anders å sette spydet. Kenneth vil ha meg til å gi litt slakk, slik at fisken legger seg flatt, men jeg gir klar beskjed om hva jeg synes om akkurat det forslaget. Jeg gir også klar beskjed om hva jeg synes om Anders ide om å forsøke å snu fisken ved å dytte i den med spydet, noe som ikke fører til annet enn at fisken legger seg på bunn igjen... Tredje gang den kommer opp presterer lange Anders å lene seg over ripa, vinkle spydet innover og sette spissen sikkert gjennom fisken. Kjapt er den over ripa, og jeg setter i et jubelbrøl jeg nok aldri før har vært i nærheten av.

!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Ti tusen tonn var løftet av skuldrene mine, og etter det første gledesutbruddet ramler jeg omtrent sammen som en sekk. Og joda, det kom noen tårer, jeg er ikke redd for å innrømme det... Fra bunn av Marianergropen til toppen av Everest fra den ene dagen til den andre. Fisken veies til 21,1 kilo, er med grei margin den største fisken jeg har fått noengang, sklir lett inn høyt oppe på lista over mine beste fangster og var rett og slett en fantastisk opplevelse. Eneste dumme var at jeg var så sjukt nervøs at jeg ikke klarte å glede meg skikkelig over fighten, selv om jeg kunne slappe av nok til å gi Kim Tore fototips mot slutten... Resten av dagen husker jeg svært lite av. Resten av uka kan jeg si mer om senere...

Her er jeg grenseløst glad!

Etter at jeg hadde klart jobben med å få ei kveite var det kun Kenneth igjen. Rett etter at jeg fikk fisken sendte jeg en sms til Kenneths kone, med bildet av fisken og teksten "Kun din mann igjen." "Han har fått før." var svaret jeg fikk... Ikke særlig mye medfølelse fra den kanten, med andre ord... Kenneth var altså nå den eneste som ennå ikke hadde fått fisk, og som guide og arrangør burde han kanskje synes at det var greit. Det gjorde han ikke...Heldigvis for Kenneth skulle han slippe å være fiskeløs veldig lenge, selv om han først måtte se Anders kose seg med ny pers. Igjen...

Sitter!

Her er det bare å nyte synet av spole som jasser ut sene med bremsen strammet dønn i bunn...

Kenneth dokumenterer alt. Filmen kommer på kino i HD, 3D og muligens med stereolyd i løpet av høsten. Legg dere i billettkø nå!

drøyt tredve kilo plate...

Najs!

Anders fikk altså sin fair share med kveiteaction, men som nevnt, Kenneth hadde foreløpig ikke fått annet enn ei lita ulke og noen steinbit, og følte seg nok ganske klar for tøffere motstand. Noe han også fikk til slutt.
Etter å ha prøvd alt av triks for å få fiskelykke, blant annet forskjellige luer (dog ikke haill, der satt Kim Tore ned foten), skulle det endelig bli Kenneth sin tur. Det hadde blitt fredagen, og nest siste fulle fiskedag, og det var vel ikke fritt for at Kenneth svetta litt. Heldigvis var det hans tur denne dagen, og etter noen timers fisking var det endelig bråstopp på jiggen hans. Etter endelig å ha fått testa den nye stanga en stund kan vi lande en fisk på 25 kilo. Han prøvde å være avslappet rundt det, men det er ikke tvil om at det var en lettelse for ham :)

Flex!

Litt reklame.

Pent!

Fornøyd "ung" mann.

Greit fornøyd med den, og dagen etter fikk han jaggu en til. Den husker jeg ikke vekta på, men mellom 15 og 20 kilo et eller annet sted.

Denne dagen var det sydvesten som gjorde utslaget. Fint skarre værra!

Klar for landing. Kanskje...

Dette ble også den siste fisken i vår båt, og vi sier oss temmelig greit fornøyd. En liten stund etterpå ringer de andre gutta og kan med stor begeistring fortelle om turens største fisk. Thomas smalt til med et flott eksemplar på 41 kilo, og hyler som ei lita jente i telefonen. Vi kaller det en vellykket tur, og tar oss en stenkare for oss selv :)
Vi gir oss etter endel flere timer med resultatløs jigging, og vender nesen hjemover mot hytta. Der venter en dunk vin, noen øl, et antall grandiser og en god sofa. Etterhvert kommer de andre gutta etter, og vi må ut og beundre turens største fisk.

For et hue...

Pen blir den ikke av noen timer i kassa, men svær er den like forbanna.

Og temmelig grådig.

Du vet at stanga har flexa når multien har lagd dette kuttet i håndtaket...

Kim Tore feiret med et bad. Midt på natta. 7 grader i vannet... Uansett hva han sa var det garantert ikke deilig.

Siste dagen fikk Kim Tore og jeg klemt inn litt kosefiske i området rundt campen. Jeg hadde ennå ikke fått steinbit, bare mista et titall 10 – 20 meter over bunn, og var ltit stressa for det. Fikk heldigvis en, til slutt, selv om den var moderat av størrelse med sine 5900 gram. Uansett ny pers :) Kim Tore perset også, med en ganske mye større fisk. Drøyt åtte kilo tror jeg den var. Vi tok også noen drift etter rødspetta. Jeg fikk ingen, men Kim Tore perset med en ok fisk på 1200 gram.

Ny pers på Kim Tore.

Og ny pers på Kim Tore igjen...

Det var egentlig det... Ei uke med vanvittige oppturer og sinnsyke nedturer var over, bilen var pakket og det var på tide å dra hjem. Dette er en tur jeg ikke kommer til å glemme med det første. Naturen, folka, fisken og spenningen var alle av absolutt ypperste klasse! Stor takk til Kenneth for arrangering, alle gutta for dryg humor og godt selskap, Harder og Eivind for ypperlig vertskap, Magnus Karlsson og Isola for gode plasstips, Thomas for usannsynlig god kveitemiddag, og min kone for at jeg fikk lov til å dra.
I tillegg må jeg takke Håvard for guiding til vederbuken, Sverre for morteguiding og overnatting og ikke minst Arve og Vibeke for fantastisk oppvartning og overnatting. Uten dem hadde turen oppover blitt langt mer traurig enn den ble!

Suter i godvannet igjen

2010-06-25T10:26:00.005+02:00

Det begynte tregt i Stokkevannet i år. de første turene ga ingenting annet enn fine og rolige kvelder ved vannkanten, og selv om det ikke på noen måte er feil var det liksom noe annet jeg egentlig kom for. Jeg så noe fisk, men de var trege og generelt lite interessert i mat. Vannet er gjerne litt tregt, men det var like fullt frustrerende å ikke få noen uttelling der jeg aller mest ville ha uttelling. Suteren er høyt oppe på lista over favorittfisk, og i forhold til størrelsen fighter den som svært få andre fisk. Jeg fikk den ikke... Så jeg ga opp. Det vil si... Jeg utsatte ytterligere forsøk til det hadde blitt varmere, både i vannet og i lufta.

Der lå den, og den nekta å forsvinne...

Det ble det egentlig ikke i veldig stor grad, og gårsdagen var i alle fall ikke noen kveld som utmerket som en ypperlig suterkveld. Men ut bar det. Edvard ville gjerne teste suterfiske, jeg hadde sagt meg villig til å guide ham og i går kveld var stort sett eneste kvelden det klaffa. Jeg hadde ikke trua. kjølig, litt vind og tegn til at det skulle begynne å regne ga ingen grunn til å ha det, noe jeg også fortalte Edvard da jeg plukket ham opp ved Bamble kirke.
Vi ble kjapt enige om at vi uansett ikke ville få noe hvis vi ble sittende hjemme, så vi kjørte på. Turen ble stort sett som forventet. Desverre. Vi så noe fisk inne på foret, men ingen som var veldig interessert i å spise så lenge vi kikkfisket på dem. Etter en stund gikk begge over til vanlig duppmeite, og da det for alvor begynte å mørkne kunne jeg se duppen min forsvinne litt under og begynne å vandre bortover. Jeg setter tilslaget, og fisken svarer tungt i andre enden! "Der sittern!" sier jeg til Edvard, og han kan storøyd få se hvordan en real godsuter gjør som den vil med krok i munn. Edvard er kjapp og gjør ting klar for avkroking, og etter en herlig fight kan jeg håve en finfin hunnsuter, som etterhvert blir veid til 2510 gram, fotografert og gjenutsatt.

2510 gram

Vi tvinger på så lenge vi kan for at Edvard skal få sin fisk, men desverre resulterer det ikke i annet enn et bomtilslag som sendte karen av stolen og rett i bakken. Har hatt noen lignende selv tidligere... Det skal jo ikke være for lett, og det er greit å ha noen turer før man får den første, siden det virkelig gjør det ekstra stas når den først sitter! Vi prøver igjen Edvard, snart skal du se du får sitte der med en herlig stor Stokkevannsuter i henda selv! Takk for en fin tur, fangst eller ikke!

Den frustrerende karussen

2010-06-20T07:31:00.004+02:00

Karussfiske med dupp kan være noe av det beste og verste man kan finne på å utsette seg for som fisker... I blant er de helt gærne og hugger fort og ukritisk hele tiden, andre ganger (og som oftest) er de håpløse å få til å ta, og klin umulige å kroke. Dette siste er noe man alltid må huske på når man bestemmer seg for å dra ut og prøve etter disse vakre små karpefiskene, for det er det mest sannsynlige scenarioet, og det kan drive en til vanvidd rimelig fort.
Fredag kveld ble satt av til denne potensielle selvpiningen, og det var med blandede følelser jeg satt meg i bilen for å dra avgårde. På sitt beste er dette fisket fantastisk morsomt (nettopp fordi det kan være så vanskelig), på sitt verste... Vel... ikke så morsomt. Vel fremme var trua medium. Ikke helt topptemperatur, og endel vind gjorde at jeg mest så frem til en fin kveld ved vannkanten, og satt forventingene rimelig lave. Jeg foret opp en swim omtrent fem meter fra land, i en åpning mellom liljebladene. Dupptacklet ble justert presist, slik at kun ørlitegrann av duppen syntes over vannet. Jeg fisker overblyet, noe som vil si at når fisken plukker opp agnet vil den samtidig løfte det nederste lille splitthaglet fra bunn hvorpå duppen vil reise seg istedetfor å gå under vann. På den måten registreres selv de minste og mest forsiktige napp, noe som er avgjørende når karussen skal overlistes. Kroken agnes med mais, foret er litt grunnfor, noen klyper hamp og en neve maiskorn. Litt utpå kvelden reigstrerer jeg de første tegnene til fisk. Liljebladene rister, det bobler innimellom liljene og en og annen fisk ruller i bukta utenfor. Jeg har fisk som spiser inne på swimmen, og hadde det vært noen annen fisk ville nok trua ha økt betraktelig. Ikke med karussen... Når det gjelder karuss håper jeg ikke på noe før fisken er kroket. Jeg fikk etterhvert en mengde napp. På hvert eneste påfølgende tilslag sitter jeg igjen med tom krok. Jeg tror jeg må ha gjort omtrent ti slike bomtilslag før jeg blir belønnet for innsatsen... Plutselig stiger duppen til værs, for så å bli dratt under og bli borte. Jeg gjør tilslag, og i andre enden sitter sannelig fisken. Noen voldsom fighter er det sjelden karussen er, så det går relativt kjapt å få den i håven. Lettelsen er enorm, for å få fisk på land er såvisst ingen garantert sak når man setter ut etter denne lille kjeltringen.

1010 gram

Fisken veies til 1010 gram, fotograferes og settes forsiktig tilbake i vannet. Karussen er, som de fleste karpeartene, en hardfør art som godt tåler et opphold på land. Denne fisken hadde tydeligvis vært landet tidligere, da den hadde små merker etter krok i munnvika. En gammel kriger, med arr og merker etter et langt liv på kropp og finner. La oss håpe den får flere år i det lille vannet i skogen fremover.
Etter dette fortsatte det som det begynte. mye fisk inne, plenty med aktivitet både på swimmen og utenfor, flere napp men ingen flere fisk på land. Klokka litt over tolv pakker jeg sakene og tusler tilbake til bilen. Frustrert over all fisken som ikke satt, men godt fornøyd med å faktisk ha klart å lande en. Det er, som man forstår, langtfra garantert når man er så teit at man sikter inn på karuss...

Med sommeren kommer suteren

2010-06-11T10:59:00.005+02:00

De siste åra har suterfiske for meg vært synonymt med Stokkevannet. I år skulle jeg prøve noe nytt. Et vann som har ligget og gnagd i bakhodet en god stund skulle endelig prøves, og etter ryktene derfra å dømme skulle det her være mulig å krype enda noe nærmere den, for meg, magiske trekilosgrensa. Roger, som også var gira på å prøve noe nytt, slang seg med, og sammen dro vi avgårde. Vel på plass kunne vi slå oss selv i hodet for ikke å ha prøvd plassen tidligere. Den skrek suter, og idyllen ved vannkanten var som så ofte før til å ta og føle på. Temperaturen var fin, været var bra, vannet lå stille og vi rigget sakene. Siden plassen var ny fisket vi både method feeder og dupp, og begge deler skulle vise seg å være en god ide.

Da var man i gang, kaffekoppen kan fylles og man kan lene seg tilbake i godstolen...

Hair-rigga mark har jeg aldri prøvd før, siden sørven i Stokkevannet eter alt som rører på seg. Jeg var litt skeptisk, men det skulle vise seg å være en god ide.
Disse små krabatene her var overalt. Vi antok at en fluefisker ville satt mer pris på dem enn vi gjorde :)

Som vanlig er med suter var det nokså rolig til å begynne med, men etterhvert begynte vi å se de fantastiske suterrullingene ute på vannet, og trua steg et par hakk. Det kommer et par pip fra varsleren i blant, og jeg har et realt drop back uten at fisken sitter, helt til det plutselig hyler avgårde på den hair-rigga marken min. Fighten er, som så veldig ofte når det gjelder suter, veldig, veldig digg! Vel inne kan vi håve en god og rund liten sak som blir veid inn til 2250 gram. Ikke helt den størrelsen vi er ute etter, men så lenge de er over to kilo går det greit :P

Endelig holde en godsuter igjen. Humøret er bra!

Etter dette ble det stille. Jeg har et drop back på marken igjen, men det blir ikke mer utav det. Praten går, kaffe og boller blir fortært og vi har det generelt temmelig bra. Man kommer sjelden nærmere naturen enn når man sitter stille ved vannkanten i timesvis, og det gir en helt særegen ro i sjelen å bare sitte der og titte på vannet og duppen og ingenting.
Etterhvert nærmer kveldens slutt seg. småbarnsfedre som skal på jobb kan ikke koste på seg lange netter midt i uka, så vi begynner så smått å pakke. Plutselig legger jeg merke til at duppen min er ute på vandring. Jeg gir godt tilslag, og utraset fisken svarer med er noe av det råeste jeg har kjent fra en suter noensinne! Den drar lett avgårde på relativt stram brems, og det er fint lite jeg kan gjøre for å stoppe den. Etterhvert får jeg heldigvis styrt fisken unna boltrigsnørene og kan begynne å lure den inn mot meg. Fisken ahr fremdeles noen gode utras igjen i seg, og snagger tilslutt i noen greiner fem meter fra land. Heldigvis går den til slutt ut igjen, og etterhvert kan jeg lure den over håvkanten. Vel inne blir den behørig fotografert og veid til 2470 gram. En helt grei avslutning på en over middels kveld.

Herlige fisker!

Og tilbake med seg...

Roger fikk ikkeno, og mumla noe om at det var morsommere å fiske sammen med gutta i Bergen enn med meg :P
Takk for turen Roger, neste gang blir det sikkert morsomt å fiske med meg også!

Abborsjuken har satt seg...

2010-05-30T09:04:00.004+02:00

Ble en ny tur etter abboren i går kveld. Dorget litt, men brukte mesteparten av tiden på jiggfisket inne mellom liljebladene. Fisket var litt tregere enn på torsdag. Færre hugg, og mindre aktivitet i overflata. På tross av det kunne jeg oppsummere tolv fisk på mellom 500 og 750 gram da kvelden var over, noe som må sies å være temmelig greit. Det var i alle fall en flott maikveld ute på vannet.

Drømmen om storabboren

2010-05-28T09:05:00.006+02:00

Vannet har i grunn ligget og gnagd i bakhodet mitt lenge...Helt siden jeg første gang fikk høre fra en kamerat at, joda, der kunne man få ganske ok tryte. Verdt et forsøk, jepp! TIlfeldighetene vil ha det til at jeg en dag treffer Kjetil ved Stokkevannet. Kjetil hadde fisket endel i vannet, og han hadde båt der. Han kunne fortelle om bra ørretfiske. Både på flua og spinner. Kilosfisk er ikke helt uvanlig. Jeg må innrømme jeg var sånn mellominteressert, helt til han, nærmest i en bisetning nevner kilosabboren han jevnlig tar som bifangst... Jeg blir med ett mer interessert! Som så ofte ellers, planer som ble lagt gikk i vasken, helt til hele prosjektet rant ut i sanden, og isen la seg som et metertjukt lokk. Isfiskeideene forlot aldri tegnebordet, og plutselig var det våren igjen!
I går fikk vi det endelig til å klaffe. Kjetil stilte med båt og stødig guiding, jeg stilte med ekkolodd, kaffe og godt over middels humør. Omtrent 1730 forlater vi den lille vika hvor båten ligger, og bestemmer oss for å starte med litt dorging. Selv om abbor er hovedmålet er det jo selvsagt ikke feil med en ørret eller to over kiloen heller. Etter et par reslutatløse dorgerunder kommer vi for tredje gang inn mot ei lita grunn vik hvor Kjetil tidligere har fått endel ok abbor. Jeg har bytta ut wobbleren i en jigg, og har litt trua på tryte, da jeg plutselig sitter bom fast. "Føkk, i bunn" sier jeg til Kjetil i det "bunn" begynner å bevege seg... Fisken står omtrent bare stille, drar ut litt sene når den vil, og når jeg setter hardt mot hardt viser den hvem som er sjefen og spytter ut jiggen... Første føling med stor abbor resulterte i en bitter mann uten fisk, men med et minne i hodet om en virkelig stor fisk som hadder sugd på jiggen inne mellom liljebladene.
Vi bestemmer oss for å legge oss til utenfor og jiggfiske litt på plassen, og ganske snart finner vi ut at det var en god ide. Abboren er veldig begeistret for jiggene våre, og selv om vi har mange hugg som ikke sitter skikkelig, begynner det etterhvert å dukke opp en og annen fisk i båten også. I første omgang er jeg fornøyd med denne på 725 gram.

Men det skal jeg slippe å være lenge. Kjetil får føle samme tomhet som meg etter at han også mister en knallfisk inne ved sivkanten, og når det begynner å dabbe litt av bestemmer vi oss for å dorge oss bort til en annen vik og prøve litt mer der. Jeg slenger jiggen inn mellom liljebladene en siste gang, og etter noen få meters sveiving er det bom stopp. En bra fisk har tatt jiggen, og er godt under middels interessert i å bli med inn mot båten. Når den først kommer innblir den sinna igjen, og drar ut i noen flotte rusninger. Etter en deilig liten fight, hele tiden med hjertet i halsen, kan jeg sikkert putte tommelen i underleppa på fisken og løfte den opp av vannet. "Det der er kiloen! Lett!" Kommer det fra Kjetil, som fort tipper 1200 gram. Jeg tipper hårfint over kilosgrensa, men Kjetil viser seg å være mer rutinert. Fisken veies til 1140 gram, og er den første skikkelige abboren jeg har fått på 20 år. Jeg er fantastisk glad, og kan ikke annet enn å glise når abboren etter endt fotosession får dra tilbake dit den kom fra, for å fortsette å spise sørv og vokse seg feit.

Etter dette er jeg egentlig temmelig fornøyd. Skuldrene senkes og kaffen nytes. Muligens i litt for stor grad, for det blir ikke det helt store etter dette. Vi fortsetter å dra fisk, plenty med abbor opp mot og rundt halvkiloen, men de veldig store lar vente på seg. Det gjør liksom ikke så mye. Målet er nådd. Kjetil får etterhvert en ålreit fisk på omkring 700 gram, men er såpass blasert at den klassifiseres som en tusenbror. Jeg må mase på ham for å få ham til å posere med den, men til slutt går han med på det. For bloggens skyld...

Abboren er en vakker fisk!

Fin kveldsmat.

Kvelden slutter med en ørret på 535 gram som guiden får æren av å fange, det mørkner, klokken blir mange og vi vender nesen hjemover. Jeg sovner med et stort smil rundt munnen og vet, med hundre prosent sikkerhet, at jeg ganske snart skal tilbake til det lille vannet i skogen, der drømmeabboren nok fremdeles svømmer rundt, spiser sørv, og blir feitere og feitere.

Karpe og litt til

2010-05-23T23:33:00.005+02:00

Hadde ikke de store forhåpninger til allverdens fiske denne helgen, men heldigvis åpnet det seg en mulighet allikevel. I vill fart pakket jeg sammen alt (trodde jeg) utstyret og dro avgårde. To ganger måtte jeg snu for å hente greier jeg hadde glemt. Rigginga gikk i rekordfart og med shelter oppe, bedchair i passe laid back posisjon og tre stenger fiskende kunne jeg jekke kveldens første øl. Skjedde ikkeno på kvelden, og kun et par småpip om natta, men klokken fem neste morgen ble jeg røsket ut av halvsøvne av et realt hylerun. Etter en temmelig frisk fight ( i alle fall sett i forhold til fiskens størrelse) kunne jeg sekke en søt liten common på 3,3. Litt før klokken åtte kunne jeg gjøre det samme med en temmelig feit sak på 5,2. Et par timer senere mistet jeg en fisk som kjentes ok ut, 1140 var jeg hjemme igjen.

På plass i håven

Utsikten fra shelteret. Blir ikke stort bedre!

Sommer ass... fantastisk!

Vel hjemme var det bare å tømme bilen i en drøy fart, hive inn litt bagasje og sette avgårde til hytta. Det var stort sett bare digg++ Litt fisking ble det, blant annet en temmelig pen knurr og ei søt lita gapeflyndre. Nå er jeg hjemme igjen og litt over middels utkjørt...

Audun synes fisk er spennende! Far er fornøyd...

Årets første karpeforsøk. Og mer sørv.

2010-05-03T09:03:00.006+02:00

Lørdagen var det fiske, fiske, fiske som gjaldt. Opp grytidlig og avgårde til karpevannet. Audun, som hadde kjørt fra Årnes i femtida dukker etterhvert opp, og i godt selskap går de fiskeløse timene ganske fort. Fikk i det minste luftet boltriggene litt, og børstet vekk litt av laget med rust som har lagt seg på karpefiskeevnene i løpet av vinteren. Deilig var det i alle fall å sitte i sola ved vannkanten og titte på stengene. Etter en kjapp tur hjemom for å spise litt, var det avgårde til en ny plass etter sørven. Det blåste kattunger, så vi dro for å få oss litt mat, før vi vendte tilbake til vannet. Vinden sto fremdeles hardt på, og plutselig begynte det å hagle... Trua var nokså laber igrunn... Utover på kvelden, etter noen temmelig døde timer, dukker Thomas opp på sin nye moped (som forøvrig var temmelig tøff). Han setter seg ned, begynner å fiske og ganske snart drar opp et par sørv på rundt halvkiloen. Vi vurderer å kaste ham i vannet, men må bare innse at vi er gamle og utbrente. Heldigvis Får jeg etterhvert en liten sak på 3-4 hekto, og trua stiger litt igjen. Etterhvert får jeg en litt bedre fisk på 780 gram, og en stund etterpå hugger det endelig en som er temmelig bra. Etter en fin liten fight kan vi håve en flott sørv, som umiddelbart får Audun til å utbryte "Her har du kilosfisken din, Åsmund!" Desverre manglet det nok en gang 90 gram på kiloen på den, jeg tangerte med andre ord persen på 910 gram. En flott fisk, men litt bittert, da den virkelig så en god del større ut ved første øyekast. Litt etter får Audun også en pen sørv på 850 gram. Vi opplevde et temmelig segt fiske, lite fisk, og uvanlig forsiktige napp til sørv å være. I tillegg var de tildels håpløst vanskelige å kroke, og rundt halv ett bestemte vi oss for å gi oss. Da fikk vi også et svar på de sege forholda. Håven hadde frosset fast i gresset og avkrokningsmatta var full av is... Joda, vi kjente jo at det var litt kaldt, men minusgrader da?! Jaggu ikke rart sørven var treg...

I naturskjønne omgivelser

Vakker fisk

780 gram

Og tilbake med seg...

"Dæven, den ser svær ut!"

910 gram

850 gram

Takk for moroa!

Mere sørv!

2010-04-26T09:15:00.005+02:00

I går kveld ble det en tur etter sørven igjen. På sparket og i all hast fikk jeg innvilget tillatelse til å stikke avgårde. Siden utstyret for tiden ligger klart i bilen var det bare å komme seg avgårde fort som juling. Innom Esso etter mais og ganske snart var jeg på plass. Roger og Martin lurte nok litt da de så han om absolutt ikke hadde tid til å fiske sørv i helgen svinge inn på parkeringa. De hadde vært der en liten stund, og klart å få opp et par abborer.
Jeg ville teste en (for meg) ny swim, og kommer meg ganske kjapt på plass og får foret opp med et par deilige baller grunnfor og mais. Roger kommer tuslende bort med en ørret på slep, den blir håvet og veid til omkring 900 gram. Jeg slenger ut duppen og setter meg til rette i godstolen. Tenker med meg selv at det uansett ikke kommer til å skje noe før det blir mørkt da jeg ser duppen forsvinne under. Tilslaget sitter og etter en artig liten fight kan jeg titte ned på kveldens første sørv. Det skulle ikke bli den siste. Da jeg pakket sammen senere på kvelden kunne jeg oppsummere totalt åtte fisk og en ny pers. Faktisk perset jeg to ganger i løpet av kvelden, først med en fisk på 700 gram, litt senere med en på småpene 910 gram. Det nærmer seg kiloen nå!
Martin, som har slitt "litt" med denne sørven de siste turene fikk det endelig til å løsne skikkelig, og dro til med en flott sørv på 981 gram! I tillegg kom Stian innom og fikk etterhvert dreisen på det. Han kunne notere seg ny pers på 840 gram. Slett ingen dårlig tur for noen, potensialet for enda større fisk er til stede, så dette blir neppe siste turen i år!

700 gram

910 gram

840 gram

Sørv

2010-04-23T08:39:00.003+02:00

I går ble det tid til en liten kveldstur etter sørven. Har hatt som mål å bikke kiloen på arten de siste sesongene, men turene har stort sett blit svært resultatløse. I går løsna det i alle fall litt, og selv om det fremdeles er et stykke igjen til målet er nådd var det sabla gøy å endelig se en sørv over agnstørrelse.
Martin var allerede på plass da jeg kom. Han kunne melde om endel vaking, og ny sjøørretpers. Han drar opp en liten abbor mens jeg rigger matchstanga og virker sånn passe fornøyd. Jeg forer opp en swim, slenger ut duppen og setter meg til rette. Det er utrolig digg å endelig kunne kikke på toppen av en waggler i igjen, og det er enda mer digg å se den forsvinne. Det ble totalt tre sørv, med en toppfisk på 650 gram. Ikke noe beist, men det er en brukbar start, og det blir forhåpentligvis ikke lenge til jeg er tilbake på plassen.

Skrubbejakt

2010-04-08T00:54:00.004+02:00

I Det siste har jakten på kilosskrubba stått i fokus, uten at jakten nødvendigvis har resultert i noe særlig å printe ut i stort format og tapetsere veggen med. Har stort sett fokusert på noen få plasser jeg vet det har blitt tatt stor skrubbe tidligere, alle med relativt kort avstand mellom seg. Mest fokus har blitt lagt på en plass Roger tipset meg om, hvor de har fått plenty med fin skrubbe som bifangst under sjøørretfiske. Det er spesielt metoden som brukes her som har appelert til meg, for i motsetning til det vanlige bunnemeitet har denne plassen levert best ved duppfiske.
Det hele er ganske enkelt. En hvilkensomhelst langtkastende dupp, gjerne fortynget, over et dropp ned til agnet på 2 - 2,5 meter. Tanken (og slik fungerer det sannelig i praksis også) er at duppen skal dras avgårde med strømmen, og slepe markklysa etter seg langs bunn. Dette leverer fisk! Desverre har det ennå ikke levert de store, men etter at jeg fikk taket på metoden har det blitt et godt knippe skrubber på mellom 500 og 700 gram. Samt noen sjøørreter som plagsom bifangst ;)
Siden det er greit å kunne være litt mobil, og derfor aller helst ikke ha de store utstyrsmengdene å dra på, har jeg droppet kameraet på disse turene. Mobilen har fått gjøre nytta, og det har fungert ganske greit.

Havfiskesesongen så smått i gang

2010-03-28T23:43:00.004+02:00

Hadde årets første havfisketur med Jera II i dag. Det er ennå tidlig for gytelangene her nede er nok den mest nærliggende konklusjonen å trekke etter den turen :)
Litt fisk ble det da. Ti langer, to brosmer, en pigghå og litt agnrask.
Fisket var generelt temmelig tregt. Det gikk langt mellom hver fisk, og vi måtte virkelig jobbe for dem vi fikk. Størrelsen var det heller ikke noe å slenge seg i veggen over, Roger dro til med den største, ei lange på 13,6 kilo. Ny pers og hans første over ti kilo. Han var nøgd. Ellers tror jeg egentlig at alle persa på minst en art og at alle fikk ganske vondt i ryggen og arma til slutt :)

Noen bilder

Ny art på fjordisen

2010-02-28T21:21:00.006+01:00

Planen var å stikke på Rognsfjorden for å se om det gikk an å komme på talfeot med de litt større torskene fra isen der. Bjørns 7,5 kilos fra tidligere i uka fikk det til å sitre litt i fiskenervene, men det skulle jo selvsagt skjære seg med Rognsfjordisen. Masse tung snø, relativt lang vei å gå og en liten usikkerhet når det gjalt isen holdt meg borte fra kysten og fikk meg til å stikke innover mot Langangen istedet. Her var det også tonnevis med snø, samt et solid lag med sørpete overvann, og når fisket i tillegg var totalt røv sier det seg selv at det ikke var et blivende sted. Etter et par timer der fikk jeg nok og pakket sammen skrotet mitt for så å vende nesen mot Eidangerfjorden. Her var det litt mer snø, men minimalt med overvann, og fisket var bare sånn passe røv. Det ble ei sandflyndre, en liten torsk, fire, fem hvittinger, ei kolje og til slutt, etter at jeg hadde sittet og vurdert hjemturen ganske seriøst en stund, en småflekket rødhai! Nordavind, overvann, kulde og drittfiske var glemt! Endelig satt arten jeg har hatt utallige resultatløse turer etter! Stor glede og jubel på isen. Polakkene skjønte ikke bæret.Ikke det største beistet, 715 gram, men kilde til stor tilfredshet.

Beskjeden oppsummering av 2009

2010-01-26T21:00:00.013+01:00

2009 var et medium vellykket år fiskemessig. Det ble endel nye perser, men ikke mange virkelig solide. Det ble en ny art, alt annet enn solid. Det ble brukbart mange turer, selv om det egentlig aldri blir nok. Det ble ganske mye kaffe, temmelig mye skitprat, en god del godprat og et knippe virkelig fine stunder ved vannkanten. Jeg oppsummerer kjapt i bilder med ørlitegrann tekst til.

I fjor som i år begynte fisket på isen. Her fra Fossingfjorden en fantastisk vinterdag.

Fjorden har dugelig med diger makrell, og selv om den var ny pers var det bittert å mangle ti gram på kiloen på denne. Like fullt, en fin makrell, festlig fight og supert med ferskt agn midtvinters!

Sandebukta ble avlagt et lite besøk, det ga meg denne fine (i sørnorsk målestokk) gapeflyndra.
Robert fikk ei sypike.

En noe tynn (kroket i gjellene), men like fullt pen, sjøørret ga meg en overraskelse under flytebryggefiske etter flyndrer. Fisken måtte kakkes, den ble spist påfølgende dag og smakte aldeles fortreffelig.

Våren snek seg innpå, og med det følger båtpuss og klargjøring av hytta.
Båtpuss ble det lite av, men en vakker fløyfisk på tett oppunder norgesrekorden var et helt greit alternativ.

Karpene begynte også å vise seg. Det er lite som er så frustrerende som cruisende vårkarper.
Denne lot seg derimot lure av en solid klase mark. Ikke store fisken, men jeg hadde i alle fall startet på årets karpefiske. Det skulle komme mer.

Turen gikk så over fjellet til Bergenstraktene. Planen var å treffe gamle venner, og fiske masse.
Begge deler gikk rimelig fint, og jeg åpnet temmelig kjapt med å perse på glassvar.

Turens høydepunkt var helt soleklart denne finfine steinbiten jeg tok sammen med Jan og Erling i Sogn.

Karussen ble absolutt en favoritt i sommer.
Spennende og til dels krevende fiske i idylliske omgivelser gjorde turene etter denne lille karpefisken til noen av sommerens høydepunkt.
Fisken på bildet er årets toppfisk, og ble fanget en magisk høysommerkveld da karussen virkelig var i støtet.

Det ble altfor få suterturer i fjor, men noen kvelder hadde jeg heldigvis vett til å sette av til denne fantastiske fisken. En av dem, på mange måter den mest minneverdige, resulterte i en fantastisk fight og ny pers.

Min datter fikk sin debut som teltovernatter pinsehelgen, selvsagt med innlagt fisking.
Far er ikke dummere enn at turen går til et vann hvor alle er 100% sikre på å få fisk :)
Små sørv og suter er ideelle fisker for barn å fiske etter. Svært vakre og lette å få. Gode minner.

Samme helgen beæret Stein meg med et besøk, og vi siktet oss inn på karpestalking og duppmeite etter suter.
Karpeturen ga meg denne lille skjønnheten.

Med sommeren kommer også hytteliv. Selv om sommervarmen kom og gikk i pinsehelgen ble det likevel noen båtturer til Hytta ved Valle.

Det går temmelig mye i fisking der. Både krabber og småfisk får gå rundt i sinkbalja en stund, så barna kan få tilfredstilt nysgerrigheten sin.

Her er det to små skrubber som får friheten tilbake inne på stranda. Bukta har dugelig med flyndre, berggylte og fløyfisk, i tillegg til en hel drøss andre arter.

Årets første overnatting med fullrigget rod pod ga denne vakre saken.

Her peaker fjorårets karpefiske. En hektisk sensommernatt ga meg minimalt med søvn, seks deilige run og tre finfine karper i sekken. Sommernatt ved tjernet er uslåelig i alle sin ro og idyll.

Å kjøre karpe på relativt lett utstyr er, som man kan se av uttrykket mitt, ganske enkelt sabla gøy!

Selv små karper er suverent flotte fisk, og å ta disse i overflata er bare helt rått. Her fra en tur sammen med OP i august.

Denne pluggen avrundet fjorårets karpefiske. En overraskende fangst, som kom på en kjapp kveldstur foretatt primært for å stagge fiskesjuken

Det ble endel flytebryggeturer i høst. fiske perfekt for oss late. Her fra en finfin tur i nydelig høstvær hvor flyndrene beit som bare det.

Ut over dette ble det lite å egentlig slenge seg i veggen over (uten at det vist her nødvendigvis har veggslengerpotensiale), selv om det har blitt mange flere fisk og turer enn det som er vist her. Årets skuffelse er nok havfisket. Jeg fikk absolutt ikke til så mange turer jeg hadde håpet, og de turene det ble leverte rett og slett ikke rare greiene. Håper på å få gjort noe med det i år... En hel del nye perser ble det, og til slutt ganske mange forskjellige arter også. Skal jeg nevne noen jeg er fornøyd med må vel brungylta på 290, svarthåen på 710 og rødknurren på 455 trekkes frem.
Det året har manglet i toppfisker har det tatt igjen i gode opplevelser og fine minner. Turen over fjellet, stalkingturer etter karpe og suter, overnattinger og duppøkter har alle gitt fantastiske naturopplevelser og gode minner å varme seg på når gradestokken viser flerfoldige blå og det knitrer i peisen. Langesund fiskefestival må også trekkes frem, for selv om den ble noe amputert av det ubrukelige skipet som lå og sølte til kysten vår, ble det et flott arrangement og for min egen del en ganske grei plassering. Å treffe nye og gamle kjente er selvsagt også alltid svært trivelig. Jan, Erling og Dan hjalp til med å gjøre vestlandsturen finfin, her hjemme har Tor Magnus, Robert (og resten av gutta i foreninga), Henke, Thomas, Roger og Martin (og mange flere) vært trivelig turselskap. Alt i alt, året 2009 får godkjent :)

Ny art!

2010-01-19T19:50:00.003+01:00

Nå er det ikke til å stikke under noen stol at det bor en ørliten artsjeger i meg. Det er ikke snakk om en spesielt stor en, i fjor dro jeg det så langt som til å få en (1) ny art, uten at det egentlig plagde meg veldig. I år har jeg et lite håp om å få til noen flere, og det starter ganske bra. Fikk til en liten tur på isen i dag, og etter flere resultatløse turer etter arten, skulle det endelig løsne skikkelig. Art nummer 66 ble øyepål, og når jeg til slutt først fikk den, fikk jeg mange... Tipper jeg endte på 40+ totalt. Toppfisken veide imponerende 100 gram, og ga en helsikes fight!

Et lite bilde, tatt med mobilen, klarte jeg også å produsere.

Skjærgårdsidyll

2010-01-10T20:58:00.003+01:00

Skjærgårdsidyll var det i aller høyeste grad i dag, selv om det ikke akkurat var den typen jeg er vant til. Vanligvis går det i båt, pils, shorts og t-skjorte på denne plassen, og aldri aldri trenger man putte agnrekene i munn for å få dem til å tine...
I dag var det jaggu annerledes. to lag ull, flytedress, ispigger, Kamik nederst og lowe alpine øverst. Og i dag måtte jeg putte agnrekene i munn for å tine dem... Isfiske i Bambleskjærgården er ikke noe man får sjans til å gjøre hvert år, så når sjansen byr seg må man gripe den med begge henda. Det ble en flott dag på isen, det var mildt og deilig vær (rundt 4-5 minusgrader) relativt lite vind og sol fra skyfri himmel. Slikt blir det lange dager av.

Slik så det ut i øst da jeg kom, og omtrent slik så det ut i vest da jeg dro.

Det begynte litt trått, med mye småhvitting, noen enkle små sandflyndrer og en hel del bittesmå taggmakrell, etterhvert ble det bedre, med noen pene berggylter, en flott knurr, et par godkjente torsk, noen fine makrell (Martin - 870 gram, meg - 790 gram) og en ganske bra fløyfisk. Pluss, selvsagt, tusen millioner småhvitting... Håvard er sprø, og dro hele veien fra Toten til Bambleskjærgråden for å fiske på isen. Han dro hjem med en ny pers og en ny art, og mente turen var verdt det. Ham om det. Her er noen bilder.

Ismeitepers på berggylte for meg. 1080 gram

Nydelig knurr på 580 gram på Roger

Ny pers på berggylte for Håvard: 1145 gram

Ganske så flott fløyfisk på 145 gram.

Suterfiske. My way.

2010-01-01T20:17:00.006+01:00

Izaak Walton refererer til suteren som «doktorfisken», legen blant fiskene, og antyder at den har helbredende egenskaper, både for fisk og mennesker. Jeg vil ikke ta stilling til akkurat den påstanden selv, men kan slå fast at suteren i alle fall midlertidig demper en temmelig kraftig sjukdom hos meg. At det er suteren selv som har påført meg denne sjukdommen er en helt annen sak. Sutersjuken kan nemlig kun dempes (den kan aldri kureres helt) ved å fiske suter. Om dette i seg selv kan være bevis på fiskens helbredende egenskaper er vel heller tvilsomt. At det er en fantastisk sportsfisk er det dog ingen som helst tvil om...

God fiskekompis kjører fin suter i sonedgangen.

Og slik endte det.

Starten
Jeg begynte mitt spede suterfiske med bolt rig, boilie, nappvarsler og rod pod. Hvilken forferdelig tabbe det var! For selv om dette i aller høyeste grad er en metode som fungerer utmerket etter suteren, og ved enkelte anledninger kan være det beste valget, bør det være et sistevalg. En siste utvei, når ingenting annet fungerer. La meg si det først som sist, suter skal fiskes med dupp! Jeg forsto heldigvis dette ganske fort, uten at det nødvendigvis ga noen umiddelbare resultater i form av fisken jeg var ute etter. Fisk ble det, små sørv da jeg fisket med mais og små abbor da jeg fisket med mark. Senere skulle det gå opp for meg at det å fiske med dupp ikke nødvendigvis var det samme som å fiske med agnet over bunn, og etter det skulle alt gå så meget bedre.

Sannsynligvis den vakreste fisken jeg har fått noensinne. Helt perfekt.

Den første
Mitt første møte med suteren var ved vannkanten ved en lokal liten isdam. Suteren der er liten, nesten utelukkende under kiloen, men som så ofte før er det ikke alltid størrelsen det kommer an på. I alle fall i begynnelsen... Suteren var min art nummer seksti, uten at det et nytt artskryss egentlig var spesielt viktig. Viktigere var det at en fisk jeg hadde famlet meg frem etter på egenhånd altfor lenge endelig fikk se innsiden av håven min. Det var en relativt liten fisk, 980 gram, som ble tatt tidlig på året (april) så fighten var et stykke unna det jeg i ettertid har erfart at suteren kan levere, men alt det der var underordnet. Endelig satt suteren! Jeg var umiddelbart solgt. Relativt billig, skulle det vise seg, da jeg senere besøkte Stokkevannet, og fikk oppleve hva et rimelig stort eksemplar av arten kunne vise frem av fightingegenskaper. Når det er sagt, fisker man med utstyr tilpasset størrelsen på fisken blir det sjelden kjedelig. Mitt weapon of choice til fiske etter små suter er ei lett matchstang og ei lita matchsnelle fylt med rimelig tynt snøre. 13 fot halvkokt spaghetti og 0.16 mono er alltid gøy, og av og til skrekkelig skummelt. I alle fall når det bor karper opp mot seks kilo i samme vannet...

Sånn så de ut, de første. Små, søte og rimelig spreke.

Endelig en stor en
Som sagt, min første suter kom tidlig, allerede i slutten av april, og det var fremdeles en liten stund til jeg kunne gå løs på større eksemplarer i større vann. Det skulle bli endel turer til denne lille isdammen frem til vanntemperaturen i Stokkevannet hadde steget såpass at det var verdt å ta turen dit. I slutten av mai hadde temperaturen krøpet over den magiske grensen på omtrent 15 grader (en grense som nok kan variere litt fra vann til vann) og det var på tide å prøve seg. Jeg hadde med meg kyndig guiding og anså sjansene for fast fisk som i alle fall litt større enn når jeg rotet rundt der ung, dum og alene året før. Første forsøk klaffet ikke, men guiden dro i alle fall et vakkert eksemplar på drøyt to kilo. Andre turen, rimelig kort tid etter den første, leverte for meg også. Endelig kunne jeg beundre en vakker suter på 2,2 kilo liggende på avkrokingsmatta. Om jeg var solgt ved den første var jeg så definitivt solgt nå. Solgt, solgtere, solgtest, og jeg var så absolutt solgtest. Neida, jeg vet det ikke går an å gradbøye solgt sånn, men det driter jeg i. Herregud, for et rush, for en fight, for en opplevelse og for en fisk!

Min første skikkelige suterfight. På dette blidet er jeg allerede solgtest.

Min første suter over to kilo. Rimelig godt fornøyd.

Rune Johansen beskriver det slik i sin utmerkede bok «Meite» (en bok alle burde ha i hylla, eller aller helst på nattbordet): «Jeg synes suter er en av de aller vakreste og mest interessante fiskeartene. Har man først målt krefter med denne kjempesterke, muskuløse fisken, og kunnet beundre den på nært hold, er man solgt for livet. Man kan simpelthen ikke unngå å bli betatt». Greit, han bruker ikke utrykket «solgtest», men det får heller være. Jeg må ganske enkelt si meg enig i hvert bidige ord.

Fin suter på vei mot håven.

Når skal man fiske?
Det bør ikke komme som noen overraskelse på noen at det ble flere turer. Det ble så mange jeg klarte, det vil si, så mange som kona tillot. Som småbarnsfar er det gjerne begrenset hva man får til av fisking, og derfor ble de aller fleste turene lagt til kvelden, etter at ungene var godt i seng. Når man skal fiske suter er dette langtfra noen bakdel, siden fisken, etter min erfaring, i hovedsak er aktiv da dag blir til natt og omvendt. Personlig har jeg opplevd det beste fisket enten på kvelden før det har blitt helt mørkt, eller om morgenen i det det begynner å lysne. Jeg har fått flest fisk på kvelden, men dette kommer nok av at det som regel er da jeg har hatt mulighet til å fiske. Det er relativt bred enighet om at morgenen er den beste tiden på døgnet, uten at det dermed betyr at kvelden er dårlig. Langt i fra. Etter at det har blitt helt mørkt har jeg derimot sjelden hatt spesielt godt fiske. Det kan komme av at mitt fiske er svært visuelt, men det jeg har hørt fra de som fisker boltrig samme plassen tyder på det samme.

På tide å beundre den vakreste av fisker.

Fremgangsmåte
Så hvordan gjør man det? Som nevnt, det er mange måter å fiske suter på, og personlig foretrekker jeg å gjøre det svært enkelt. Nesten utelukkende går det i dupp- eller frilinefiske, og jeg kan ikke tenke meg at jeg kommer til å gi opp de metodene med det første. Fremfor alt foretrekker jeg å fiske på fisk jeg ser. Dette kan gjøres enten ved stalke dem, altså gå langs land og finne fisken, eller ved å finne en plass man har tro på, fore opp denne, og så vente. Førstnevnte er vanskelig og tidkrevende, men svært spennende og enormt tilfredsstillende når det lykkes. Å stalke suter på denne måten er ikke noe man hiver seg over om man har dårlig tid. Det krever en hel del tålmodighet og kunnskap, og som regel finner man fint lite. Det er mulig, men svært vanskelig. Alt skal stemme, og det er lite som skal til før man ødelegger sjansene sine. Jeg vil anbefale det for dem som har masse tid til overs, og trenger en skikkelig utfordring.

Solen senker seg og suteren sitter klokkerent.

Den andre metoden er langt enklere, men like fullt utrolig spennende. Det aller beste er selvsagt å begynne en plass man har fått litt suter før, hvor man vet det er suter å få. Suteren kan til tider være rimelig stasjonær, i alle fall har den sine faste ruter den går. Problemet med dette er selvsagt at en gang må være den første, og det kan fort virke demotiverende å vase rundt i blinde over lang tid (slik jeg selv gjorde til å begynne med). Jeg anbefaler å begynne i nærheten av liljebelter og sivkanter. Små, åpne lommer i vegetasjonen, hvor det er lett å komme til fra land. Husk at man må kunne se bunn fra der man vil stå og fiske. Til dette fisket er polariserte solbriller et must! Man kan gjerne forsøke å fiske innefor sivet der det er mulig (med de åpenbare utfordringer dette innebærer i bakhodet), suteren kan finne på å gå rimelig grunt. Det er også en fordel å kikke etter suterbobling. Suteren finner føden sin i mudderet på bunn, og mens den går der og roter i søla sendes ofte opp små grupper av bobler til overflata. Se etter boblespor bortover overflata, eller bare små grupper på fem, seks bobler. De kan være vriene å få øye på med det første, men etterhvert blir man mer dreven, og har lettere for både å få øye på boblene, og skille suterbobling fra bobling... Et annet tegn å se etter er liljeblader og sivstrå som beveger seg «unaturlig». Når man etterhvert lærer seg hva man skal se etter og hvor man skal se etter det økes sjansene for å få kjenne suterens krefter betraktelig!

Legg noen forballer på de stedene du velger deg ut mens du går og leter. La foret ligge en stund, og gå så tilbake og sjekk. Har man truffet blink, og funnet plasser suteren svømmer forbi tar det sjelden lang tid før det er fisk inne på swimmen. Foret jeg har brukt mest er Sensas Tanches 3000. Kjempefor som virkelig tiltrekker seg suter så det holder! Et annet for jeg har brukt med god uttelling er Swedbaits Sutarkung. Et for som har levert gode fangster i Sverige, og som utvilsomt kommer til å kunne lure opp noen godsuter her til lands også fremover. Jeg bruker stort sett bare mais som krokagn, og når jeg blander foret slenger jeg oppi en maisboks sammen med grunnforet. Dette har gitt rimelig gode resultater, og jeg nøler ikke med å anbefale det. Doggmark er et annet populært agn til suter, men jeg opplever det som et noe dårligere valg der jeg fisker, ganske enkelt fordi sørven også er veldig glad i det. Når maisen har truffet bunn ligger den stille, og oppdages ikke så lett av disse irriterende agntyvene. Det samme kan ikke sies om meitemark. Den beveger seg, og den blir fort funnet av sørven. Mot slutten av sesongen i fjor eksperimenterte jeg litt med forskjellige typer agn, blant annet ananas og tjukklefse. Ananasen fikk ligge i fred, tjukklefsa var en vinner! Uansett valg av agn, det er nå moroa begynner. Man har lokket inn fisken, og kan begynne fiskingen. Har man svakt hjerte er dette kanskje ikke det man bør drive mest med, for dette kan være en alvorlig påkjenning for blodpumpa.

Kruttsterk hannfisk med en forkjærlighet for smurt tjukklefse.

Spenningen, infarktet, gleden
Man kan velge å fiske med dupp, eller friline. På kort avstand, og hele tiden mulighet til å se krokagnet er absolutt friline å foretrekke. Som regel må man jukse litt, og hekte på et lite splitthagl et stykke foran kroken, spesielt hvis man er plaget med mange agntyver. Der jeg fisker er sørven til tider skrekkelig plagsom, men den slutter å være et problem så fort man får agnet til bunns. En krok med tre, fire maiskorn synker langtfra fort nok til at det får komme til bunns urørt, så et lite splitthagl må til. Krysser fingra for at frilinepuristene tilgir dette. Ligger forplassen litt lenger fra land kan det lønne seg å bruke en dupp, da det i blant kan være enklere å presentere agnet skikkelig slik, samtidig som man slipper et snøre som går på tvers av swimmen. I tillegg øker sjansen for å miste agnet av syne jo lenger unna land swimmen ligger, og halve moroa er jo å se fisken ta. Samtidig er det vanskeligere å registrere nappet når man friliner uten å se agnet. Når det gjelder nøyaktig duppjustering er ikke dette livsviktig, men så fort man begynner å fiske med kun duppen som nappindikator er kritisk justering av duppen avgjørende. Personlig foretrekker jeg å fiske overblyet når jeg duppfisker, mest fordi løftenapp er så utrolig kult! Suteren er en råtass på å spytte ut agnet, og veldig ofte ser man ikke nappet som annet enn en ørliten bevegelse i duppen. Her gjelder regelen om at et tilslag for mye er bedre enn ett for lite!

Irvin fikk kjapt taket på det. Her med en vakker suter på drøyt 2,3 kilo.

Det er når man har fått krokagnet til bunns at infarktrisikoen virkelig øker. Da starter moroa med å nistirre på krokagnet der det ligger mellom gratismaisen som fulgte med grunnforet ned mot bunn. Lite gjør meg så skjelven som når jeg har foret opp en swim nær land, og jeg etter kort tid kan observere fire – fem tokilossuter stå med nesa i foret og sope i seg partikler og grunnfor. Det kan i sannhet være en lidelse å måtte se de store, mørke skyggene der nede på bunnen gå og sope i seg alt av mais, bare_ikke_ditt_agn! Frustrasjonen når uante høyder, man nistirrer ned i vannet, og plutselig! Plutselig er den der. Suteren med ditt navn skrevet over hele kroppen. Den siger forbi en gang, snur, spiser i seg to, tre løse maiskorn, for så å plutselig bare stå der. Rett over krokagnet ditt, åpne trakta og suge det inn i kjeften.Som på refleks sitter tilslaget, og man kan ikke en gang se reaksjonen til suteren. Man bare kjenner den på kroppen. sat** som den fisken kan fighte! Persen min på drøyt 2,6 kilo brukte jeg omtrent ti minutter på å få i håven, og her snakker vi actionfylte minutter. Dette er altså så ubegripelig gøy, og blir bare enda bedre av at det topper en lang og møysommelig vei med forberedelser og forarbeid. Dette er nok det beste av alt med det meste av fiske, bekreftelsen på at man har gjort ting riktig i form av fast fisk av riktig art og bra størrelse på kroken. Når det skjer en gang er det kanskje flaks, når det skjer gang på gang kan man slappe av med tanke på at man har knekt noen koder og gjort ting riktig.

Suterpersen. 2610 gørspreke gram.

Utstyr
Skal man stalke suter, ja stalke hvilkensomhelst fisk, er det viktig å ikke drasse på for mye greier. Det er ikke alltid en maiter klarer å begrense seg, men det er en god ide å prøve. Siden dette fisket som regel foregår i, eller i nærheten av siv og vannliljer bør stanga ha en solid rygg, samtidig som den er smidig og god å kjøre fisk på. Jeg foretrekker specimenstenger på omkring tolv fot, med en testkurve på rundt 1.25 til 1.75lbs. Lavere testkurve tidlig på sesongen før det har grodd skikkelig til, kraftigere stang når liljebeltene begynner å bre seg utover. Ei snelle i omkring 2500-størrelsen fylt opp med monosnøre på rundt 0.25mm duger. En relativt romslig håv er en fordel, men det trenger ikke være en diger karpehåv. Bare husk på at den må være knuteløs, så fisken ikke tar unødvendig skade av håvinga. En liten sekk på ryggen med avkrokingsmatte, kaffe, vekt og et utstyrsskrin med dupper, kroker og splitthagl i er i grunn det du trenger, i tillegg til foret. Her er en method bowl med bærehåndtak som kan lukkes grei å ha, selv om det kan føles som litt drass. Bland grunnfor og det du måtte ønske å bruke av partikler når du kommer til vannet, så har du foret klart hele tiden.

Til slutt
Vel, det var vel stort sett min lille oppsummering av suterfiske slik jeg bedriver det. Det er sikkert mange meninger om hvordan og hva og når og hvor, men dette er altså essensen av det jeg har tilegnet meg av kunnskap gjennom noen få sesonger som sutermeiter. Dette er, som jeg skriver, ikke noe som har kommet automatisk. Massevis av prøving og feiling, og endel svært gode råd fra gode fiskekompiser har til slutt ført til at jeg har begynt å få tak på det. Alt i alt er dette fisket etter suter noe av det aller morsomste jeg kan drive med av fisking, uten at jeg kan sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør det så suverent. Jeg antar det er totalopplevelsen. Summen av alt fra mestring, spenning, ro, utfordring og pur fiskeglede. Alt i alt det fisking, for meg, handler om.

Live to fight another day.

En dag på dypet med Hoggafjell

2009-10-19T10:46:00.008+02:00

Det var meldt godt vær, det var helg og det var endelig tid for en tur på dypet igjen. Jeg har ikke hatt særlig mye flyt på de siste dypvannsturene mine, og hadde vel i og for seg ikke det denne gangen heller...

Turen gikk utover på Hoggafjell, båten til havfiskegruppa i BJFL. Ombord var Henke, Espen og undertegnede. Fjerdemann som skulle ha vært med lå hjemme i bakrus og kom seg ingen vei.Esca ble selvsagt brukt.

Skipper Espen med gipsen. brukkede/knuste bein i handa er ingen hindring for en som virkelig vil ut og fiske!

Vi startet med å teste en ny plass Espen hadde merket seg som interessant, men etter første driftet over sto vi fremdeles uten fisk i båten. Vi prøvde oss på et drift til, men vinden hadde tatt seg opp temmelig mye, så vi droppet det. Å dregge på en usikker plass var ikke så veldig aktuelt, så vi stakk til et litt sikrere kort.Fant retningen og slapp dreggen. Fisket var tregt, men Henke fikk lurt opp et par små brosmer mens jeg persa på svarthå. Pers eller ikke, det var i grunn ikke det helt store... Helt på tampen av turen, det begynte å bli i seneste laget med tanke på at dreggen skulle opp fra 300 meter og vi skulle komme oss trygt i havn i den temmelig trege titonns båten, fikk Espen og jeg dobbelthugg. Etter en liten stund traff to langer dekk. Min veide fem, hans veide ti... Det ble i alle fall fisk på alle, selv om vi vel egentlig hadde håpet på noe bedre enn det vi satt igjen med. Uansett en glitrende tur i godt selskap.

Nysnella fikk endelig første turen sin. Veldig godt fornøyd!

Henke kjører brosme.

Blid svenske med brosmer.

Jeg med min svarthå. Betydelig redusert etter en halv dag i kassa... Fisken altså, ikke jeg...

Espen med langa på drøyt ti. Ser i grunn litt trøtt ut han og...

Flytebrygger i solskinn

2009-09-23T22:21:00.006+02:00

I dag ble det endelig en flytebryggetur igjen. Det har blitt rimelig mye ferskvann og karpefisk i det siste, men i dag skulle det salte vann og artsvariasjon stå i fokus.
Jeg satt kursen mot Langangen, og de veldig trivelige flytebryggene som ligger der. Det er nokså dypt under, og det er mulighet for stor lomre.
Kort oppsummert var været suverent og bettet bra. Det ble totalt et lass med skrubber, med største på 730 gram (bælfeit fisk!), noe som er ny pers. Ikke verst. Det ble kun ei lomre, men det var til gjengjeld en feit sak på 825 gram. Største jeg har fått på Østlandet, og største på en del år for min del. I tillegg ble det en fløyfisk, noen småtorsk, et par små sandflyndrer, noen hvitting ei rødspette og tre knurr. Slett ingen dårlig dag i grunn. Tid for noen bilder!

Full konsentrasjon...

Rimelig grei lomre.

Største skrubba. Total skivebom på fokusen...

Fin avslutning på en fin dag

Fine dager med variert fiske

2009-09-15T08:15:00.007+02:00

Skal man fiske med Audun må man planlegge god tid i forveien. Fyren har mer enn noen få jern i ilden, både fiskemessing og musikalsk, og når han i tillegg har vært så teit at han har kjøpt seg hus sier det seg jo selv at det blir smått med tid på gubben. Turen var altså spikra god tid i forveien. Så god, at det faktisk ble litt stress å få ting på plass, sånn i siste liten. Sånn blir det jo som regel... Som regel går det meste i boks også, noe det til slutt gjorde, også denne gangen.

Først på programmet sto karpefiske. Vi ville legge ei natt til et vann det burde være overkommelig å få et par fisk på en enkel overnatting, og selv om det skulle bli ei blankenatt er det alltid trivelig med en karpetur i godt selskap.
Det skulle vise seg at det gode selskapet var det vi fikk. Fisk ble det lite av, skitprat ble det mye av. Tommy kom innom på kveldinga, og ble sittende til temmelig sent, og karpepraten gikk uten særlig store problemer. Natta forløp skuffende stille og rolig, det samme gjorde morgenen og formiddagen etterpå. Vi får rapport om knallfiske i et av vanna vi valgte bort, og pakker sammen godt utpå dagen. Turen går til et annet vann for litt stalking, og selv om trua er så som så gjør vi likevel et lite forsøk.

Klar for litt action. både dupp og friline ble prøvd

"Der! Der var det noe!"

Litt treklatring hører med. Det er en fordel å komme seg opp i høyden!

Og man forer...

Og man speider...

Og man agner...

Ikke heeeelt den størrelsen vi hadde håpet på, men utseendet er det ikkeno å si på. Et smykke!

Turens enestekarpe ble altså en liten håndfull. Så godt som fiskelause pakker vi sakene og vender nesen mot middag og en aften med litt pils og «Catching the impossible» på dvd. Det er så absolutt ikke feil, og som karpefiskere flest er vi godt vant til å blanke, så den fiskeløse turen legger på ingen måte noen demping på stemninga. Humøret var altså fremdeles godt, for dagen etter sto noe ganske annet på programmet.

Audun har en drøss med arter, ja tildels komisk mange, men en art han ikke hadde kunnet notere seg på lista var rødknurren. Vi har de siste åra hatt et relativt fremgangsrikt rødknurrfiske her i området. Vel er det ikke altfor mange av dem, men det har på den rette tiden av året, og på de rette plassene, vist seg å være gode muligheter å få noen på målrettet fiske. Den rette tiden på året er nå, og de rette plassene befinner seg på inne i hodet mitt og Robert sitt, og ikke minst på plotteren til Robert. Når vi i tillegg kan lese denne rapporten fra Henke fra samme dag, blir vi ikke mindre spente på hva morgendagen kan bringe.

En kjapp telefon til svensken på morgenkvisten, med trusler og smisking bekrefter en av plassene vi hadde planer om å prøve. Når vi legger ut fra bensinbrygga i Langesund fredag morgen er det virkelig med en god følelse i kroppen, dette blir en god dag på havet!

Dette var nok en liten transportetappe, for når Råmundsen skal lenger enn 500 meter er det ikke snakk om å sitte der og drikke kaffe... For å si det med sukker på...

Robban sjekker loddet, jeg venter på klarsignal.

Vel fremme bruker vi litt tid på å finne plassen. Det er rimelig dødt på grunt vann, men så fort vi bikker kanten og kommer ut på 15, 16 meter begynner det å skje ting.

Full konsentrasjon

Det ble et godt lass av disse.

Etter et knippe vanlig knurr, noen små rødspetter og sandflyndrer har noe mer sprelsk tatt agnet til Audun. «Dette er noe annet!» kommer det fra artshøvdingen, og Robert og jeg glemmer vårt eget fiske et lite øyeblikk, og følger med på vannet under stangtuppen til Audun. Og ganske riktig. Der nede i vannet ser vi den umiskjennelige rødfargen og de fantastiske brystfinnene med den blå randen komme i mot oss. Audun går i fistel, håven blir hentet frem og like etter er det en hysterisk kar fra Årnes som hopper og jubler i båten. Endelig! Art #110 er sikret, en art han har jaget i årevis.

Dagens vinner. Glidebom med en opphenger og to kroker på slepet, agnet med ferske kokte reker vi fikk av en fisker i havna på vei ut.

Og det fiskes...

Vakkert!

Fornøyd artsjeger!

Og tilbake med seg.

Gleden er stor, lettelsen er større og vi kan senke skuldrene og bruke resten av dagen på å kose oss.

Det blir endel drift til i samme området, og vi får opp noen fjesinger, endel flate og litt annet småtteri. Dagen blir avsluttet med berggyltefiske, hvor Robert mister et monster av ei gylte. Han fisket med 12 - 20 lbs Antares og en liten Penn International-snelle, og hadde ikke sjans i verden til å holde igjen. Fisken går i steinura og er borte. Bittert. Her får også jeg dagens fisk for min del, en paddetorsk på beskjedne 155 gram. Det er alltid gøy å få padda, og siden det er 10, 15 år siden jeg fikk min forrige (og inntil fredag eneste) av sorten er gleden stor, også hos meg.

Stilig fisk!

Noe over seks er vi inne igjen. Slitne, sulte og trøtte, men veldig, veldig fornøyde. Takk for turen gutta, det må aller helst gjentas om ikke veldig lenge!

PS: Man klarer selvsagt ikkehelt å få disse karpene ut av hodet etter en blanketur. Særlig når man har sett endel av dem under stalkingrunden... Derfor dro jeg tilbake søndag kveld, for å se om de heller kunne tenke seg boilies. Det kunne de. 15 minutter etter at riggen traff vannet hylte det til i varsleren, og etter en heftig fight i liljene kunne jeg håve denne skjønnheten.

Jeg måtte piske ut Tor Magnus, for jeg hadde selvsagt ikke med meg vekt som gikk lenger enn til fem kilo... Fisken veide 5660, og er vannrekord. Rimelig godt fornøyd da!

Augustnatt ved karpevannet

2009-08-23T17:21:00.009+02:00

Igjen planla jeg en artstur østover, og igjen gikk det i vasken på grunn av sykdom i familien. Det begynner å bli en vane, men like fullt irriterende... Som en trøst fikk jeg disp til å ta en enkelt overnatting etter karpa. Det passet jo egentlig fint, for det er karpetid og jeg er karpesjuk. En liten karpetur ville nok være et greit plaster på såret, og med litt flaks og dyktighet skulle det kunne være mulig å lure opp en fisk eller to.
Lørdag formiddag ble brukt på en liten tur i skogen med familien. Ikke den lengste turen, men det var godt å komme seg ut, også for dem som ikke var helt i slag. Vel hjemme ble lørdagsgrøten intatt, og så var det på tide å pakke bilen og komme seg avgårde. En Volvo 240 er ikke den ultimate bil når det gjelder å ha med seg masse greier, men det gikk så fint allikevel. Kvart på fire bar det avgårde.

Ikke mer enn det må være for ei lita natt...

Vel fremme ved vannet var det bare å få agnet i vannet og campen opp. Det tar gjerne litt tid, men etter en drøy time var shelteret oppe, håv og matte klart, poden på beina og swimmen forsynt med boilies i form av krokagn og "free offerings". Det var bare å lene seg tilbake i bedchairen og nyte sensommerkvelden med en gammel klassiker i fanget.

Walton ved vannkanten i augustsola...

Jeg kom på at Per Magnar hadde karpeplaner i helgen, og tok en telefon til ham for å høre hvordan det hadde gått. Det hadde gått skitt, og for å gjøre det hele enda litt kjipere har jeg plutselig et lite run mens jeg snakker med ham i telefonen. Fisken sitter ikke, men det er et forvarsel på hva som skal komme.

Mørket senker seg over karpevannet.

Det mørkner og jeg finner posen. Leser litt til, før jeg slukker lyset og legger meg til å sove. Som regel går det greit, men i natt var det litt vrient. Av en eller annen grunn hadde jeg veldig trua, og var som følger svært gira... Etterhvert så sovner jeg, tipper klokka var rundt tolv, men jeg får ikke sove lenge. På slaget ett hyler det i den venstre varsleren. Snøret flekkes av baitrunneren i et vanvittig tempo, og jeg får et svare styr med å finne briller og hodelykt, komme meg ut av soveposen og få på meg sko. Det hyler fremdeles i det jeg løfter stanga, men i tilslaget er det ingenting... Måpende og skuffet må jeg dra inn riggen uten fisk, før jeg slenger den ut i omtrent samme området som den kom fra.
Tilbake på senga er det om mulig enda vanskeligere å få sove, men etterhvert slukner jeg. Søvnen skulle ikke vare særlig lenge, for litt over fire skriker det i den høyre varsleren og jeg bråvåkner igjen. Litt kjappere ute ved stanga denne gang, og i tilslaget kjenner jeg tyngden av fisk. I omtrent to sekunder... "F**N!!" nærmest roper jeg, og nok en gang må jeg slukøret dra inn uten fisk. Dette var ikke planen. Jeg begynner alvorlig å tvile på riggene mine, men bestemmer meg for å gå dem en sjanse til. Nytt agn, nye forboilies og nok en gang ned i posen.
Denne gangen rekker jeg ikke å sovne en gang, for like før seks skriker det nok en gang i den høyre varsleren. "Denne SKAL sitte" Sier jeg til meg selv i det jeg spretter opp og napper stanga ut av poden. Og det gjør den. Tilslaget sitter solid, og det tar ikke lang tid før jeg innser at det som ruller tungt i andre enden av snøret høyst sannsynlig er ny pers. Etter en intens fight med flere deilige utras og mye rulling og stanging er fisken klar for håven. Oppe på matta kan jeg beundre en nydelig speilkarpe og puste lettet ut i forhold til ubrukelige rigger. Denne sitter der den skal!

5810

Fisken veies til 5810 gram før den sekkes i påvente av bedre fotolys, jeg setter på en ny boilie og plastmais, hekter på en PVA-pose med en fin blanding av knuste og hele boilies og vipper det tilbake på swimmen.

Turens suksessoppskrift.

rundt halv ni smeller det igjen. Totalt ut av det blå, som karperun ofte kommer, skriker det til på den venstre varsleren. Jeg gir tilslag, og samtidig går karpa omtrent klar av vannet omtrent 20 meter utenfor meg. Denne stanga ble fisket rett utenfor et lite liljefelt omtrent 7-8 meter fra land. Karpe på kortdistanse er eksplosivt! Etter en intens, men ikke spesielt lang fight kan fisken håves, veies til 4100 og sekkes sammen med sin artsfrende.

4100

Jeg hadde sett endel rulling et stykke utpå vannet, og bestemmer meg for å flytte på den stanga som ennå ikke har levert fisk. Ny boilie, på med en liten plastmais og en PVA-pose med gratismat, og jeg denger hele greiene midt utpå vannet. Det går en drøy halvtime, så skriker i det i den midterste varsleren. Ikke noe dumt trekk å skifte plass på den riggen altså! Fisken svarer tungt i tilslaget, men føles etter det som en ikke spesielt stor en. Jeg tenkte vel mest at jeg hadde kroket en av vannets mange 2-3kilos. Der tok jeg feil... Da den nærmet seg håven ble den sint og dro ut i et par fine rusninger. Etter litt om og men kunne jeg brette håvnettet rundt den, løfte den opp på land og veien den til 4750 gram. Ny karpe, ny sekk.

4750

Etter dette skjedde det egentlig ikke stort. Jeg tok litt bilder, og begynte så smått å rydde ned "campen". Planen var å få til litt stalking på formiddagen, men min tilstedeværelse i vannkanten hadde åpenbart gjort karpene litt skvetne. Dette er et vann det som regel alltid er mulig å se mange cruisende karper på solvarme dager, men i dag var de fraværende.

Noen stemningsbilder. Det er en helt spesiell form for naturopplevelse å overnatte ved vannkanten på denne måten. Jeg er glad jeg har muligheten til å gjøre det.

Jeg forberedte bildeseansen, løftet opp karpesekkene og fikk tatt de obligatoriske bildene. Jeg har aldri fått se tre karper svømme avgårde samtidig før, og det føltes godt å se disse fantastiske fiskene vende tilbake dit de hører hjemme.

Ganske snart var bilen pakket og jeg svett av å bære utstyr. La oss håpe det ikke blir lenge til neste gang jeg kan sette meg bak rattet med et bredt smil rundt munnen etter en karpetur. La oss håpe det ikke blir lenge til neste karpetur...

Langesund Fiskefestival 2009

2009-08-12T21:19:00.006+02:00

Det har vært temmelig dødt her i det siste. Lite fisking, mye fiskefestival og generelt dårlig tid er hovedårsakene. Når jeg sier "lite fisking" er det i og for seg en sannhet med visse modifikasjoner... Fisking har det jo blitt, om enn ikke helt som vanlig, i og med at det dreier seg om fiskekonkurransen under festivalen.
Det ble ikke den helt optimale oppkjøringen til årets konkurranse. Først kræsja en diger båt på Såstein, så fikk jeg plutselig mye å gjøre med forberedelsene til festivalen, så viste det seg at Trosbyfjorden og mye av områdene mellom den og Langesund var sperra av lenser (båten ligger i Sekkekilen, innafor Trosbyfjorden...) så det ville bli et svare spetakkel å få henta båten. Jeg bestemte meg for å droppe fiskinga og heller gjøre en innsats på land. Et par dager før festivalen får jeg en mail fra en kar som lurer på om jeg vil låne båten hans. Fyren var åpenbart sprø, som ville låne bort skjærgårdsjeepen sin til en vilt fremmed kar, men jeg bukkenikkeneiet og sa hjertelig takk og joda det vil jeg gjerne.
Plutselig skulle jeg fiske igjen! Torsdag kveld og fredag formiddag gikk til prøvefiske, og lørdag morgen var Tor Magnus og jeg klare for en helrå fiskekonkurranse hvor vi virkelig skulle slå til for fullt! Vi gjorde ikke helt det, men det gikk temmelig bra allikevel (for min del i alle fall, Tor Magnus var for vettskremt av den kjensgjerning at det bare var ei uke til han skulle gifte seg, så han satt bare og skalv). Jeg lå på 15. plass etter lørdagen, med noen ok fisker innmeldt, blant annet ei brungylte på 290 gram som til slutt ble både størst brungylt og festivalrekord. Kan ikke klage på det.
Søndagen gikk endel tregere, som i fjor slet vi fælt med å få silda, og til slutt måtte vi tøffe videre uten at Tor Magnus hadde fått den. Selv fikk jeg en bitteliten en, og var nokså lite fornøyd med akkurat det. Tradisjonen tro var søndagen en generelt laber dag, men vi fikk da noen poengfisk vi kunne melde inn, og jeg endte til slutt opp på 33. plass. Målet var topp 50, og å slå Charlie og Tom Ole. Jeg klarte begge deler, og fikk i tillegg plakett for største brungylte. Jeg er fornøyd!
Siden du som leser dette selvsagt er en våken og oppegående person har du registrert at det ikke finnes et eneste lite bilde her. Det er fordi jeg ikke tok bilder i helgen. Det var det rett og slett ikke tid til... Anbefaler folket å ta en titt på bloggene til Isola og Henke i blogglista på sida her. Der ligger det endel bilder og mer rapport fra festivalhelgen. Det er på svensk, men det tåler dere nok.

Oljekatastrofe i Langesund. Endel bilder...

2009-07-31T20:50:00.026+02:00

I dag våknet jeg opp til den veldig lite hyggelige nyheten om at et lasteskip hadde gått på grunn på Såstein i løpet av natten. Hvor ille det var gikk ikke opp for meg før jeg etter å ha levert barna i barnehagen dro ned til Krogshavn for å ta en titt. Synet som møtte meg og de mange andre som hadde tatt turen var ganske enkelt forjævlig. køl svart klissete tungolje overalt. Over alt. Langt oppe på svaberga, inne i hver eneste lille vik, oppe på broene og på badestiger. I tillegg til at det lå tjukt over vannet ute langs svaberget. Man har tidligere sett bilder av slike utslipp fra steder behagelig langt unna, men det er først når man ser faenskapet på sandstrender og svaberg man har badet på i årevis man innser hvilken forferdelig katastrofe det dreier seg om. Hva dette kommer til å få for innvirkning på festivalen vet vi ikke helt ennå, men jeg må innrømme at det ikke er det som betyr mest for meg akkurat nå... Synet av ærfugl totalt dekket av det svarte svineriet ga meg en solid klump i magen, og tanken på hvordan dette kommer til å påvirke naturen langs kysten fremover orker jeg ikke en gang begynne å tenke.
Det ble endel bilder.

Oljesøl i Krogshavn

vg.nodb.no vg.no tv2.no nrk.no vg.no tv2.no db.no vg.no vg.no db.no vg.no db.no db.no
db.novg.no vg.no db.no vg.no db.no db.no db.no db.no tv2.no tv2.no tv2.no tv2.no

Svaberg og sol

2009-07-28T20:46:00.002+02:00

I dag ble det en liten kystmeitetur. Alfor lenge siden sist, merket jeg. Det var trivelig, men resultatet var relativt magert. Lite fisk, men ny pers på hvitting, og en pen knurr redda dagen

730 gram

575 gram

Endelig karpe igjen

2009-07-26T11:46:00.008+02:00

Selv om fokuset nok burde ligge på det salte for tiden, klarer jeg ikke helt å slippe tanken på karpe og suter og annet snadder i ferskvann. I går åpnet det seg en mulighet for en liten overnatting etter karpa, og i åttetida la jeg i vei med fullpakka bil. Jeg er vel ferdig rigga med shelteret oppe og tre stenger ute omtrent halv ti, og kvelden går med til kaffedrikking og skitsnakk med to blad Brollybros som sitter et lite stykke bortenfor meg.

Det er servert!

litt over tolv finner jeg posen, og den nye senga blir innviet. Den er digg. klokka fire blir jeg vekket av et lite dropback, men ingen fisk på krok. jeg sovner igjen, og våkner til den herlige lyden av hylende nappvarsler litt over fem. Fisken gir fra seg en frisk fight, men må til slutt gi tapt. Vel på plass i håven ringer jeg og vekker Tor Magnus og ber ham komme bort og ta noen bilder. Han stiller opp. Fin fyr, men litt trøtt i trynet.

4030 gram. Ny pers faktisk, patetisk nok...

Og tilbake med seg.

Tilbake i posen sovner jeg fort igjen, og våkner ikke før i åttetida. Etter kort tid skriker det i en varsler, og Svenn har fast fisk. Den gir seg heller ikke med det første, men til slutt, etter litt om og men ligger den trygt i håven til Tor Magnus.

Fisken veies til 4840, og to av tre har levert varene. Tor Magnus blir litt stressa, og får småpanikk. Han setter seg ned og knyter nye rigger for harde livet, og mumler om å kaste de gamle mens han begynner å svette over tanken på å reise hjem uten fisk. Jeg finner ut at klokka er blitt endel, jeg hadde lovet å være hjemme til klokka ti, og det blir temmelig klart for meg at det ikke kommer til å gå. Campen pakkes og ryddes, og når jeg sier "takk for nå" til gutta har det fremdeles ikke vært lyd i varslerne til Tor Magnus...

Vi avslutter med noen karpefiskestemningsbilder.

Mens jeg sitter og skriver dette får jeg følgende melding fra den frustrerte unge karpefisker: "Jaaaaaaaaaaaaaa 5100 og jeg er en fantastisk glad karpefisker :D" Grattis med den Tor Magnus, velfortjent!

Det nærmer seg festival

2009-07-24T10:07:00.003+02:00

Jada, det nærmer seg årets fiskefestival, og da må man jo prøvefiske litt. Det er nok fremdeles bittelitt tidlig å sette inn det helt store støtet når det gjelder prøvefisket, men har man aldri fisket i området på egenhånd kan det være greit å ha noen turer for å orientere seg litt. Dette var tilfellet for Jarle, som i går kom fra Tønsberg i båt for å se seg litt om og fiske litt. Jeg fikk være med som kjentmann og for å svare på spørsmål. Og muligens fordi jeg er forbasket godt selskap. Hva vet vel jeg. Det ble i alle fall en fin tur, hvor vi tok en liten runde der vi begynte litt innaskjærs, hadde en sving ut på bukta og dro over noe sandbunn innaskjærs igjen til slutt. resultatet ble så som så, men ei lomre, ei rødspette, noen små sandflyndrer, knurr og hvitting pluss ei sild ble trukket opp fra bunn.

Ei helt ok rødspette som hadde gitt noen greie poeng på festivalen

Får håpe Jarle fikk litt ut av turen, det var i alle fall en veldig trivelig tur i godt selskap. Ønsker deg hjertelig velkommen tilbake Jarle, måtte du havne høyt på resultatlistene på festivalen!

Hjemme igjen

2009-07-21T05:44:00.003+02:00

En liten stund trodde jeg at denne bloggen hadde jinxet meg. At det betydde ulykke for meg å ha den. Jeg hadde ikke fått så mye som en sørv eller ei sypike siden jeg startet den, og begynte å bli bekymret. På den annen side, jeg hadde kun fisket etter karpe og multe etter at jeg startet bloggen, og det er jo ikke nødvendigvis artene man øser på land i bøttevis...
I går kveld var jeg hjemme igjen, og det føltes godt. Den tradisjonelle plassen min ved vannet var opptatt da jeg kom, det satt en gjeng gjeddefiskere der. De hadde akkurat vært og kjøpt seg nye ABU-sett, og dro disse ut av plasten da jeg kom ned. Plasten lot de ligge igjen sammen med et lass ølbokser. Det slutter aldri å overraske meg, folk her i området er helt forbanna ubrukelige når det gjelder søppel i naturen. Selv har jeg en slags sperre mot å la et stort lass skrot ligge igjen når jeg drar, men det er det åpenbart ikke alle som har. I alle fall ikke alle som fisker der... Mange vil automatisk kjefte på polakker eller andre østeuropeere, men her er jaggu nordmenn like ille. Viggo har en teori om at når folk har vokst opp med all den tungindustrien gir de blaffen, og tenker at her er det så møkkete uansett, at litt til eller fra spiller ingen rolle. Det kan godt være han har rett, uansett er det noe forbanna dritt å måtte rydde opp etter de forrige fjolsa som var på plassen når man kommer for å fiske.
Vel, jeg måtte finne meg en annen plass, og bestemte meg for å prøve en plass litt lenger fra bilen. Det er selvsagt no dritt å måtte gå, men det er fine stier, og hvis det ligger ei gryte med gull/en swim full av stor fisk i enden av veien er det verdt det. Vel på plass slenger jeg ut noen forballer og begynner å sette opp stolen, rigge stang, håv og matte før jeg snur meg og titter ned på swimmen. Der er det allerede tre suter, og det er tre store suter. Jeg bestemmer meg for å begynne med friline og kikkmeite, og dropper duppen enn så lenge. Det tar ikke lang tid før fiskene begynner å spise, og til slutt så spiser en av dem agnet mitt også. Agnet var forøvrig en liten bit tykklefse. Nam!
Suteren suger i seg tykklefsa, jeg gir tilslag og som alltid ellers når man har en to pluss-suter i enden av snøret; det skriiiiiker i snella. Deilig! Minuset med plassen er en hel del snag, og fisken ruser selvsagt rett inn i nærmeste blekkefelt. Etter en hektisk og noe hard fight inne i blekkene kan jeg endelig håve min første suter siden begynnelsen av Juni. En deilig følelse, rett og slett! Fisken veide 2350 gram, og var 50 cm lang. En hannfisk, og litt feitere enn fiskene vi fikk i juni.

Stativet lå desverre hjemme, så bildet ble så som så...

Etter release kan jeg slappe av. Jeg setter meg ned i stolen med kaffekoppen og tar livet med ro en stund, nyter synet av suter som ruller i kveldssola, bever som plasker og som faktisk går på land på en holme 20 meter bortenfor meg (første gang jeg har sett en hel bever) og vannet som ligger der som et speil. Livet er herlig på tur etter suter. Viggo kommer innom, det blir skitprat og tida går uten at det blir mye mer seriøst fiske. I ellevetida gir jeg meg, strålende fornøyd med å ha kjent suterslim på hendene for første gang på altfor lenge. Det blir neppe like lenge til neste gang. Får man håpe.

En ettermiddag i vannkanten. Nok en blanketur.

2009-07-19T20:42:00.007+02:00

Nok en tur etter karpa, nok en tur uten fisk. Men sosialt og hyggelig var det, da deler av dagen gikk med til å prate skit med noen av gutta i Brolly Bros. For en gjeng! Tommy og Svenn hadde mista hver sin fisk før jeg kom, ellers var det i det hele tatt temmelig lite action. Det ble med noen bilder for min del. Får se om det blir et nytt forsøk i morra kveld.

Jeg har aldri påstått at jeg er utpreget ryddig...

Snaddermat for fisken. Ikke så godt for fiskeren, men det er fristende.

Viggo var innom en tur for en prat. Svenn og Tor Magnus satt stort sett og holdt hverandre i handa.

Det dukker alltid opp et lite dyr eller to...

Jeg var glad jeg slang gummistøvlene baki bilen før jeg dro avgårde. Dette er utsikten fra stolen...

Denne lille hyperaktive krabaten var det virkelig ikke lett å få noe bra bilde av. Får prøve igjen neste gang...

Christmas came early... Pluss noen blanketanker.

2009-07-15T23:06:00.009+02:00

I dag fikk jeg en etterlengtet hentelapp i posten. "Betalingen" for escarapportene jeg skriver hadde kommet. I form av ei diger pakke fra Campelen på Bryggen. Jeg reiser avgårde, blid og fornøyd, klar for å hente godsaker. Adam vakke i paradis særlig lenge, og jeg ble sørgelig skuffa når jeg kom ned. Neeei... Den pakka hadde de ikke hørt om. Det viste seg at den var feilsendt, og var blitt sendt tilbake og videre og hit og dit og hei og hå. Hvorfor jeg hadde fått hentelapp kunne ikke den søte lille sommerjobberen svare meg på. Hjem igjen med uforrettet sak altså. Først en tur innom Stoa for å titte etter multene, som ikke var å se, så hjem for å pakke bilen for multe og karpejakt.
Jeg begynte med multene. Hadde sett meg ut noen forskjellige steder jeg ville se etter dem, og på tredje plassen ble det klaff. Eller... Jeg fant dem i alle fall. En liten stim som svømte rundt i ei bukt og vaka. Desverre reagerte de ikke på foring, og uansett hvor i bukta jeg stilte meg var de godt utenfor kastehold. Jeg måtte nøye meg med å se på dem, noe som i og for seg var ganske ok. Utrolig stilige fisker.
Etter en stund begynte det å blåse litt for mye, og jeg dro innenlands til et lite vann som har en ok bestand av tildels stor karpe. Her var det mye overflateaktivitet, masse karper som kruste rundt i overflata og en god del rulling i sommersola. Stalking var planen, og både mais og brød ble prøvd, men ingenting fungerte. De var rett og slett ikke interessert i mat. Etter en stund ble jeg sittende og titte på dem istedet, og slike stunder er i grunn altfor sjeldne. Å sitte alene ved et lite tjern i skogen, titte på karper, fugler og en og annen orm er jaggu såkalt balsam for sjelen. For å dra til med en solid klisje. Det er digg å kunne koble helt ut og nyte synet av sju - åttekilos karper som ruller i vannet rett utenfor. Jeg kommer nok til å prøve å fiske på dem en dag, men i dag holdt det å beundre dem. Ryggen på ei stor karpe som bryter overflata ti meter fra land er et mektig syn, og jeg er glad jeg har muligheten til å oppleve det. Jeg fikk også besøk av en annen liten svømmende krabat som jeg mistenkte var en slettsnok, men som sannsynligvis er en buorm. Fin opplevelse.

Vel hjemme sjekker jeg status på den forsvunnede pakka, og skulle man ha sett, den hadde kommet på riktig sted. Ut i bilen og ned på postkontoret. "Jeg skal hente den svære der", sier jeg. "Det var jaggu godt!", var svaret jeg fikk...

Snadder

Karuss

2009-07-10T23:01:00.015+02:00

I år har det blitt noen turer etter karussen, og selv om det er et lite stykke å kjøre for en kveldstur er det definitivt verdt det når man kommer frem. Vannet er usedvanlig tiltalende, og huser flotte eksemplarer av både karuss og karpe. Foreløpig har det blitt mest karussfiske, men etterhvert håper jeg det blir tid til et karpepass der også. Her er resultatet etter tre turer dit de siste ukene, første tur leverte en fisk, andre tur leverte fem og siste tur regnet bort i et solid tordenvær.

Her er et lite utvalg av fiskene. Det er fantastisk flotte skapninger, som kan drive en til vanvidd når man jakter på dem. Noe som i grunn gjør gleden ved å lande en desto større.

940

915

1145

1120

Starte med blogg?

2009-07-10T21:43:00.000+02:00

Njaaa... Skal jeg det da? Man bør jo ha en blogg. Alle har det. Tror jeg... "Alle".
Jeg kommer i alle fall til å legge ut litt tekst og bilder fra forskjellige fisketurer og slikt, så får vi se om det blir noe greie på. Det blir det neppe, men det er lov å håpe. Nytteverdi? Nei, ikke stort, men det er jo gøy å skryte litt, selv om det er temmelig langt mellom fangster å skryte av... Trist i grunn... Vi får se. Ønsk meg lykke til, internettet er jaggu en nifs plass, men så lenge jeg ikke blir en kjendisblogger er jeg i grunn fornøyd. Jeg tror jeg er godt innafor der...